Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Side 108

104
26 a seigia S sæigia U. Rim som 24 a hær: seer, 29 a ægg-: segg-, 36 b
vær-: her- viser det samme. Foruten æ finnes også i S q i samme stilling
og formodentlig med samme lydværdi. I U er denne g ofte erstattet
med æ eller e; da bokstaven g var »lite eller siett ikke brakt i det 17.
årh.s islandske ortografi og heller ikke brakes av Rugman i alminne-
lighet, er det neppe noen tvil om at han har funnet den i forelegget«
(Jon Helgason). Både * og g er i brak fra de eldste håndskrifter av,
både i Norge og på Island; men det er bare i trøndsk, bl. a. i AM 655
IX, som også er nevnt foran, at æ er brakt så meget som i Håttalykill.
Lang e skrives oftest e: 26 ab 29 a red, 23 a red, men i samme strofe
også ræd, 31 a frett, 33 b let. Men noen steder står også som i nyislandsk
ie: 26 b sier, 28 b riett, 25 b ried S red U, 28 b tiet S let U. Rugman viser
i sine egne arkaiserende dikt at han kjenner den gamle skrivemåten
e. ie for é biir ikke brakt i norsk. Det har nok ikke stått i originalen.
Også den sterke brak av * og g må regnes som engelsk skriftnorm
på norsk grunn. I Maeshowe-innskriftene er æ-runen brakt på samme
måte: ræist, pæna, hæfer, pæim, sæhe (for sægi), hærmuntr o. fl. I norsk
innskrift alt fra før 1100: mæyiu, ælens, ækia (Magnus Olsen, Nord.
kultur VI s. 98 ff.).
Skrivemåten ki og gi foran e eller æ finnes: 1 a skiemta, 17 a giædde,
4 a giætte, 28 a Giættu, 18 b agiæta, 26 a giegnum, 25 a giæir S giqir U,
12 b kiendo S ciendo U; én gang har S k og U ki: 40 b kæn S kiænn U.
Verbet gera og former av det skrives oftest ger- eller gær-; avvikelser
er 31 a giorde, 41 a giorvar, 23 b gidrir S gerir U, 20 a gorva S giorva U,
8 b gorvallra; bare i U står: 35 b gdrdest, 6 b gierdu, 2 a giorde, 9 b giordi,
12 a giordist, S har her tilsvarende former med ger- eller gær-. Da Rug-
man regelmessig skriver gio- eller gid- i alle former av verbet, er det
rimelig at mange slike former i Håttalykill skyldes ham. Vanskeligere
er det å avgjøre om også de andre eksemplene på gi- ki- er Rugmans,
eller om også forelegget kan ha hatt slike former. Skrivemåten er ikke
sjelden i norsk; alt i GnHom. I (nordvestlandsk ca. 1200) fins giængr,
giæte, kiænning, jfr. Hægstad Nvl. s. 53; litt senere i trøndsk ((5lafs
saga ens helga, 1922, s. XXX f.) og annetsteds. Det er sannsynlig at
forelegget også har hatt det av og til.
Også når det gjelder ny diftong æi av e foran en i eller e i følgende
stavelse er det vanskelig å si hva som er Rugmans og hva foreleggets.
En hel del er sikkert islandismer. Men diftongisering foran en i i følgende
stavelse finnes også i gammel norsk skrift; brevet fra kong Philippus,
Oslo 1207—11, skriver heivir, GnHom. har det ikke sjelden; i trøndsk
DN I: 51 (1226—45) seittia (jfr. Seip, Sprh. s. 163). I Håttalykill finner
vi 23 b æigiar (= eggjar), 19 a sleiginn, 25 a wæikia, 17 b 26 a seigia,
26 b æirni, 27 a tæilia, 32 a -gæidiadastann, 37 b bæiniar. Derav kan
bare seigia og sleiginn være senislandsk, resten er altså norske former.
Lydforbindelsen -eingi for -engi er derimot også islandsk; Rugman
har den 8 ganger mer i U enn i S, her kan vi ikke vite sikkert hva som