Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 109

105
har stått i forelegget. S har 8 b eingin, 17 a d{r)einge, 19 a dreingia, 31 b
dræing{i)a, 27 a slæingdi, 23 a daglæingis. Disse kan godt ha stått i fore-
legget.
Men vi finner også diftongisering uten at i følger i neste stavelse.
Ordet ben er skrevet med e: 16 ab, 17 a og 20 b, med æ: 34 b, 35 a, 39 b
(bis), 40 a, med æi: 6 a 33 b bæin og 31 a bæins (i rim med fen), 33b
bæinia, 37 b bæiniar. Til dette kan kanskje komme 23 a hveir (for
hverir). Det kan tenkes at æi er trengt inn i enstavelsesformene fra
kasus med j, eller at n og r i disse j-stammene har vært palatalisert og
har kunnet utvikle diftong, hvæirium og hvæirir er ikke sjelden i norsk
i 13. årh.
8 b reid står kanskje for réd, teksten er her usikker, men samme
form finnes også i AM 655 IX C, som vi har kunnet henvise til før.
Dette må vi visst se i lys av de 4—5 tilfelle av diftongforenkling som
forekommer i S: 41 a drqf (dræif U), 20 b drqf (dræf) svætir (dræif svæitir
U), 39 a slæt (slæit U), 9 b flæg for flæg g (se s. 55), her må æ stå for
æ; 39 a flæg kan være feillest av flæg, jfr. s. 94, men er også regelrett
diftongforenkling om æ står for æ; 17 b gæirlæc (for geirleik). I det
siste tilfelle er forenklingen naturlig i trykklett stavelse, svætir kan bare
være »omvendt skrivemåte« under innflytelse av sætia sæitia. Det samme
kan være tilfellet 38 b mæitto S mætto U, hvis ikke her foreligger to for-
skjellige verber, meita og mæta (se s. 94). 3 a gemerunnar U er vel bare
skrivfeil, S har geime, likedan 5 b gera for geira, se s. 45.
Resultatet biir at forelegget har kjent både begynnende diftongforenk-
ling og diftongisering av enkel vokal foran i i følgende stavelse. Begge
deler hører hjemme i sørøstnorsk, å dømme etter de eldste skriftlige
kilder fra den kanten.
§ 7. y har vært skrevet y i originalen, av Rugman gjengitt med ij.
En gang står u for y: 33 b scurstr. Slik skrivemåte finnes i eldste islandsk,
men også i eldste norsk, f. eks. GnHom.; om dette se G. Indrebø, utg.
s. *26: »dette skrivebruket (er) avlagt tidleg (fyre 1200)«.
§ 8. Betegnelse av kvantiteten.
1. Konsonanter. Betegnelsen av konsonantkvantiteten er svært ujevn
i S. For lang konsonant er brukt dobbeltskrivning, et punkt over bok-
staven eller ikke noe lengdetegn; nn og mm er stundom skrevet n og
in. På den annen side er undertiden en enkelt konsonant dobbeltskrevet.
De eldste norske håndskriftene er ikke nøye med å betegne kvantiteten;
for så vidt det i det hele biir gjort, er dobbeltskrivning middelet, unn-
tagen ved n og m hvor nasalstreken kan brukes. Å skrive et punkt
over bokstaven som lengdetegn er en islandsk skikk, før 1250 finnes
ikke spor av den i norsk. Når den finnes her i Hl, er det mest sannsynlig
at originalen har hatt enkeltskrevet konsonant som ofte ellers, og Rug-
man har så satt til punktet for egen regning. Eksempler: 17 b grepar,
21 b odr, 21 a higost (for hiuggust), 23 b Hvær m. fl.