Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Síða 124

120
sin måte, alt etter evne og temperament. Men det er langt fra å være
tilfeltet. Det er tvert om bare et fåtall av såvel Hattalykils som Håttalals
hætter vi kan finne blandt de overleverte skaldekvad. Vi må, selv om
vi regner med mange huller i materialet, slutte at en stor del av nøklenes
hætter er »frumsmlS«, laget av nøkle-dikterne selv. Til en del av disse
nydannelsene kan vi finne spiren i eldre kvad, de kan være systema-
tisering av figurer som forekommer tilfeldig eller sporadisk hos skaldene.
Men for en stor del av de nye hætter må vi søke etter mønster utenfor
norrøn litteratur.
Alt Mobius, Håttatal II s. 85—98, drøftet spørsmålet for Hdttatals
vedkommende. Han gikk ut fra at Snorre hadde brukt Hdttalykill;
likevel må han innrømme at ikke alt er gammel overlevering. Og når
det gjelder Hdttalykill er saken overhodet ikke undersøkt. Heusler,
Altgermanische Verslehre, er inne på nøklene i noen paragraffer; hans
syn er bestemt av den tro han har på irsk verskunsts innflytelse på
norrøn. § 427 heter det at uten irsk verskunst var den norrøne ubegripelig.
»Unter den Claves metricae der Weltliteraturen . . . bilden die der beiden
Nachbarn dort im Nordwesten eine engere Gruppe«. Men hva som skyldes
irlenderne må han riktignok innrømme »bleibt zu untersuchen«. Han
antyder kimblabQtid (om dette se s. 129—30). I Hl. tenker han seg
likevel middellatinsk påvirkning (§ 428), det er str. 31: drdttkvætt med
stijfl i b-linjen. Snorre har 6 slike, men ingen av dem er kjent utenfor
nøklene. Det kan være sydlig påvirkning, et sangmetrum, og nærmer
seg folkevisen. Om Snorre sier han likevel at han er uberørt av mellom-
Europas verskunst, han er »riickwårtsgewandter Klassizist« (§ 428).
Det som iallfall er helt sikkert av ovenstående er at versnøklenes for-
hold til såvel irsk som mellom-europeisk verskunst — og da især middel-
alderlatinens — »bleibt zu untersuchen«. Det følgende er et forsøk i den
retning for Hdttalykill’s vedkommende; Snorres »uberørthet« forbeholder
jeg meg å komme tilbake til; likeså irsk og norrøn skaldekunst i sin
alminnelighet.
Det er da ikke noe annet å gjøre enn å lete igjennom det vi har av
skaldediktning fra før 1200 og se hva vi finner der. Men vi må være opp-
merksom på at overleveringen nettopp på dette område kan gi et skjevt
billede. Det er ikke å vente at vi skal finne de mer innviklede hætter
brukt i hele kvad; det er lausavisen som egner seg best til eksperimenter.
Og fra 12. årh. har vi forholdsvis få lausaviser, det er mest konge og
helgenkvad som er overlevert fra den tiden. Men det har selvfølgelig
vært diktet løse strofer hele tiden; de er bakgrunnen for kvadene, tre-
ningen i skaldestil for publikum og for skalder.
Vi kan straks skille ut en hel del hætter som gamle og vel kjente:
Hl. 1 Ijodshattr, 2 kviduhattr, 3 mgl. navn, men er drdttkvætt-, 8 munn-
vgrpur og 26 hattlauss er mindre strenge former av drdttkvætt; 13
tegdrgpuhattr er brukt i 11. årh. og senere; 19 balkarlag er en forn-
yrSislag-strofe; 24 runhent er brukt først i Egils Hgfuålausn; 16 ryn....