Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Blaðsíða 137

133
En rotruenge av Gontier de Soignies (Spanke i Zeitschrift f. rom.
Philologie 53, s. 275) ender
Or aim ma vie
Car del tout m’ait afieit ma douce amie1).
Og en pastourelle (Bartsch, Romanzen u. Past. nr. 53)
Amors ai! qu’en ferai?
c’est la fins, quoi que nus die, j’aimerai2).
Slik kunne man fortsette. Eksemplene er valgt i fleng, gjennom et
par århundrer, og teorien finner vi denne gang også i en traktat på
latin (Mari, I trattati s. 394):
Intercalares sunt qui frequentes inierponuntur, ut
Felix ille misere dicitur
leticiam cuiusve sequitur;
letus finis iam tibi dabitur
si vis flere
mala vere;
si defles igilur
vere promittitur:
letus finis iam tibi dabitur.
Alt dette har vært sunget. Det kan ikke være tvil om at Hdtlalykill-
skalden har fått ideen til nufuhdltr fra en sang, rytmen er kommet til
ham med melodien. Nå har drotlkvætt sikkert ikke vært sunget til melodi
i vanlig forstand, det har vært recitert. På folk i det 12. og 13. århundre
som var bortskjemt med rikt variert sang og lyrikk, må det ha virket
ensformig; Hdltalykill er et forsøk på å modernisere skaldediktningen,
gi den nye rytmer og rim, skape overraskelser i stilen. I nufuhåttr
prøver skalden simpelthen med et sunget refrain.
Det har ikke slått stort an. Stevet var en gammel kjenning i skalde-
diktningen, men ikke i den form. I et dikt som Hdtlalykill, hvor hver
versart får 2 strofer, er det bare begrenset mulighet for å vise stev,
det er strofens, ikke kvadets bygning det gjelder. Men 30 ab Langlokum
har stev, 1. 1 og 8 hører syntaktisk sammen: Haraldr kunne gny gørva
.... bændax hinn harfagre og biir gjentatt slik i b-strofen. Helt til-
svarende stev er ikke overlevert i hele dikt; i det orknøyske (?) Krdku-
mal biir første linje gjentatt i alle strofene: Hjuggum vér med hjgrvi.
!) »Nu elsker jeg livet, for min søte venninne har lovet sikkert å bli min.«
2) »Elskov har jeg vunnetl hva skal jeg gjøre med den? Det er slutt; hva folk
enn kan si, vil jeg elske.«