Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 143

139
tar opp igjen raud i 1. 2, (lét) litud i 1. 4, og i 5—8 fortsetter fargeproses-
sen med verbene skulat og pvæget.
34 ab tilsegjande, a-strofen varierer 4 temaer med kjenninger og
tolkning: gudr, skiQld, sværd, hiQr. b-strofen bare sverdet, og vel å merke
sverdet som ‘kampens lys’ — hialdrkgndill, lids hgggs1), hildar kærte
og bænloge. Igjen er b mer virtuos enn a, som om den vil overtrumfe
a-strofen.
36 ab mangler navn, svarer til Ht. 30 draugshdltr. I Hdttalykill er
det gjennomført parallellisme i innhold i de to strofene, begge begyn-
ner likt: dlåfr \ Sunr Trgggva og ender likt: sy(g)nskar pioder | danskar
brynior, dertil har b som avslutning på 1. 4 sænskom heriom. Enda fort-
setter det 37 a (konungs lag) på samme måten: i 1. 2 står ænskar piodir,
i b 1. 7 valskar piddir (for enskra(r) pioda(r) og valsk(r)ar piodar, eller ap
som S, se s. 93).
Det er ofte en så påtagelig stilforskjell i a og b strofen at man ikke
kan unngå å tenke: her er to skalder på ferde. Enda mer påtrengende
biir denne tanken hvor b-strofen tar opp igjen ornamentikken fra a-
strofen og likesom forbedrer den. Og strofene 40 ab får vi først riktig
tak på innholdet i om vi regner med to skalder; det gjelder OlavKyrre,
og a-strofen priser hans krigerske dyder i vanlige vendinger fra rekker
av kongekvad. Men b-strofen priser ham som den fredsommelige fyrste
og gullutdeler han var, og slutter tørt: nu er mælt hit sanna. Her er det
klart at nr. 1 har freidig diktet løs på gammel skaldevis, med kamp
og blod og sverd, som forøvrig Snorre enda gjør det i Håttatal til Skule
og Håkon Håkonssønn; men nr. 2 har syntes at dette gikk likevel for
vidt når det var tale om Olav Kyrre som siett ikke førte noen krig.
Jeg skulle tro at Hdttalykill er blitt til som en slags stevleik. Den
ene skalden har foreslått en hått, og den andre skalden har så skullet
fortsette med en strofe til i samme versemål. Det fordrer ikke liten
skaldisk slagferdighet å oppfatte versemålet og emnet riktig. Men det
er ikke mer enn vi tør tiltro to velskolerte skalder. I Harald hardrådes
saga (Morkinskinna s. 247 ff) finnes en historie om kong Harald, en
fisker og DjoSolf skald; kongen ba fiskeren dikte et vers, og han så
gjorde: 1.4 og 1.8 ender: var pat fyr skQmmu og var pat fyr lengra; etterpå
må både kongen og l?j69olf og fiskeren dikte strofer med samme om-
kved, og det går greit. Det er vel uvisst om anekdoten er ekte dvs. fra
11. årh., men den er iallfall eldre enn 1200, siden den står i Morkinskinna,
og er nok da en refleks av virkeligheten. Andre eksempler på stevleik,
men i andre former, finnes Mork. s. 237; i Orknøyinga saga biir det s. 222
sitert strofer som Ragnvald jarl og Odde litie diktet om et veggteppe.
Stedet er opplysende, så jeg siterer det: Pat var einn dag um iolin, at
menn hugdu at tiolldum. Pa mællti iarl vid Odda hinn litla: »gerdu visu
um athofn pess mannz, er par er aa tialldinu, ok hafdu kvednu pina visu,
*) haugs? se s. 88.