Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 146

142
indisier (kanskje litt svake) på at Hdttalykill har vært kjent av ork-
nøyiske skalder.
Også avskriftens sør-østlandske karakter biir lettest å forstå om vi
regner Ragnvald Kale for en av skaldene. Han har kunnet skrive, og
har lært å skrive i Tønsberg. Det eneste sannsynlige er at de har skrevet
ned sit lærde dikt umiddelbart etter at det ble diktet. Mellom original-
manuskriptet og den avskriften Rugman hadde, kan det ligge én eller
to avskrifter som forklarer de andre dialektinnslag vi synes å finne.
Setter vi nå at det er Ragnvald og Hallr sammen som har laget vårt
kvad, er det fristende å forsøke å fordele a og b strofene mellom de to
dikterne. Gjennomgående viser b-strofen mer skaldekunst enn a-stro-
fen, men ikke alltid. Det kan også være omvendt. Strofe 1 ab er det
nok Ragnvald som begynner og islendingen som fortsetter med det
unnskyldende barn at aldre pijkki ek brggnum vera, Ragnvald må nemlig
ha vært i firti-årene da han diktet Hl.; men om Halls alder vet vi ingen-
ting. Islandske skalder var ofte svært unge når de reiste ut. Siden kunne
jeg tenke meg at Ragnvald som den eldre og verdigste oftest har fore-
slått versemålet, og islendingen har utarbeidet maken, da på virtuos
slcaldevis. De fleste av nyhetene i Hl.’s versekunst biir jo forklart med
innflytelse fra lærd eller vest-europeisk diktning; dette kunne passe
på Ragnvald, mens Hallr kanskje har vært flinkest i variasjonene.
Hvordan det kan være med dette har iallfall S-håndskriftet gitt oss
et vitnesbyrd om norsk interesse for skaldekunst så sent som i siste
halvdel av 12. årh. Det reviderer til en viss grad vår oppfatning av
norsk litteraturhistorie. Det har vært vanlig mening at skaldekunsten
døde ut i Norge omkring år 1100. Her har vi en avskrift på norsk av
et kvad som er uten interesse hva innholdet angår, men bare kan ha
interessert som mønsterdikt for skalder. Det er et dikt som følger
strengt de gamle metriske regler for stavelse-tall, alliterasjon og rim,
men det viser en brytning med det nye i det at så meget uskaldisk er
kommet til i rytmene og stilistikken. Det kunne være fristende å snakke
om en skaldekunstens svanesang på norsk grunn. Men samtidig må
vi minne om at på Island ble denne »svanesang« utgangspunktet for
en ny stil i skaldediktningen, kunsten går inn i en ny fase med Snorres
Håttatal, som bygger direkte på Hdttalykill inn forni.