Íslenskt mál og almenn málfræði - 01.01.1996, Blaðsíða 111

109
Bendingamunur í fbroyskum málforum
I dag er stoðan tann, at sagnorðini verða ikki persónsbend í fleir-
tali. Sambært mállærunum hjá Hammershaimb er persónsbendingin
varðveitt longst í norðoyamáli. (Hmb 54:270):
Det er kun i Norderadialekten, 1 pers. flt. har beholdt formen um (un) og
2 pers. ið, uð' pá de ovrige oer har flertallet nu almindelig i daglig tale
(dog ikke i kvæderne) tabt disse endelser, sá at det endes i nutiden flt.
overalt pá a, og i datiden pá u; derved forsvinder ogsá omlyden i 1 pers.
flt. nut., f. ex. vit hava f. vœr hovum. For ovrigt er omlyden her, selv pá
Norderaerne, pá veje til at bortfalde, da man nu ofte siger: vær kallum,
vi kalde, vær valdum, vi valgte ... I enkelte bygder pá 0steroen, fornem-
melig i Gote (Gata), endes 2 pers. flt. pá un, f. ex. tœr iwvun, f. tær havið,
I have; tœrgóvun f. tœrgóvuð, I gave; hermed kan sammenlignes den til-
svarende form i svensk pá en eller i oldsvensk in, som / hajven.
Hetta verður endurtikið næstan óbroytt í 1891. Aftan á orðini „kun i
Norderoerne“ er tó hetta innskot sett: „og dér mest hos den ældste
slægt“ (Hmb 91:CXII). Hetta er undir umroðuni av teirri veiku bend-
ingini. Longri frammi, undir innganginum til ta sterku bendingina,
sigur hann um soguhátt í nútíð: „Flertal er nu alm. helt igennem lig
navneform; dog forefindes i Norderodial. endnu endelserne: 1) -un
(for -um), 2) -ið el. -un, 3) -a“ (Hmb 9LXCVI). Um soguhátt í tátíð:
>,Frems. fort. flt. ender i alle 3 personer pá -u (undertiden i
Norderodial. pá -um el. alm. -un, -ið (-un), -u)“ (Hmb 9LXCVII).
Tað er eisini vert at geva gætur, at í teimum uppsettu bendinga-
niynstrunum hevur Hmb 54 ta gomlu persónsbendingina, meðan Hmb
91 setur teir nútíðarforoysku formarnar sum hovuðsformar og teir
gomlu í klombur. Til samanberingar kunnu vit seta fleirtalsbendingina
1 nútíð og tátíð av kalla, ávikavist í 1854 og 1891:
Talva 7: Sagnorð (persónsbending í flt. hjá Hammershaimb og Jakobsen)
Nútíð Tátíð
Hmb 54 Hmb 91 Hmb 54 Hmb 91
l.p. kollum kalla (kollum, kallaðum kallaðu (-um
kallum, -un) el. -un)
2. p. kallið kalla (-ið) kallaðuð kallaðu (-uð)
3. p. kalla kalla kallaðu kallaðu