Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 105

101
så ofte for s i utlyd, må det også for størstedelen være nyislandsk. De
eldste norske håndskrifter har z bare etter kort og lang dental, nn og
II (ofte skreyet n og l): GnHom. mannz, alz, gudspiallz o. 1.; i ord som
goz, ælz o. 1. er z satt for ds og ds. AM 655 IX har gudz, allz, vitz, alltz,
AM 315 E gardz o. 1., Ra I B manz, garz, gardz. Men ofte står s også, og
i andre stillinger står s i utlyd. Når S har 14 a blodz, 22 b vollz, kan
det godt ha stått i originalen; men former som 11 b ulfz, 16 a Fridleifz,
15 a vangz, 17 a budlungz, 24 a lofdongz, 5 b malmz osv. er det rimelig
å tilskrive Rugman.
§ 2. På den annen side er bortfall av h foran l, n, r norsk. I Håttalykill-
manuskriptene er h alltid falt vekk i denne stillingen, også der hvor
allitterasjonen viser at skalden(e) har regnet med stående h. De fleste
andre norvagismer hiir det rimelig å behandle enkeltvis i den språklige
gjennomgåelsen, da de også er dialektbestemte innenfor det gammel-
norske område. I noen tilfelle kan det være tvil om avvikelsene fra
normalen skal regnes som gammelnorske eller nyislandske; om former
som 12 b wakte, 15 b vade, 16 a 37 b vakte, 37 b rade (med t for d el. p)
sier Jon Helgason at de »kunne være nyislandske, men ville sikkert ikke
være så gjennomførte dersom de ikke hadde stått i originalen« og han
vil derfor oppfatte dem som norvagismer. I samme klasse står 21 b
fijltist, men da 6 b har det tradisjonelle fijldist, er det vel her heller en
virkelig islandisme igjen.
Alt på dette grunnlag er det lett å slå fast at Rugmann kopierte etter
et gammelt norsk håndskrift. Spørsmålet er om vi kan tid- og sted-
feste dette noe nærmere.
Ortografi.
§ 3. Spirantisk g. Oftest får spiranten ikke særskilt betegnelse, det
står g, f. eks. i 9 b wargr1), bragningur, wig, flæg, -lega ofte osv. gh står
7 ganger: 26 a gaghne, 26 b gaghla, 29 a wargh, 31 b gaghn, 32 b biugh,
32 a og 37 a overskr. lagh; gh er alminnelig betegnelse for spirantisk
g i østnorsk. Men dessuten finnes 3 ganger hg: 5 b fuslehga S (fuslega U),
8 a dahg og gnohg. Denne måten å betegne spirantisk g på er kjent fra sen
angelsaksisk og tidlig middelengelsk (Sievers, Angels. Gramm. § 214, 5:
dwohg, wihga, dihglum. Jfr. Jordan, Handbuch der mittelengl. Gram. §
17,2), men i norrøne skrifter er den ellers bare kjent i AM 655 IX C (Post.
s. 824 f.) hvor det står fæhgin, sæhgia, lahgum; det samme hskr. er også
et av de tre fragmenter som bruker den insulare r (se ovf. s. 100), Hæg-
stad betegner det som »trøndsk« fra ca. 1150. De eldste norske hskr.
er usikre når det gjelder skrivemåten av spirantisk g, Munkelivs jorde-
x) Hvor ikke annet er sagt gjelder henvisningene til S, tallene foran sitatet er
strofens nummer i Skjdigtn. I; hvor U har en avvikende form, er oftest begge
former anført og betegnet S og U.