Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 111

107
k — kk — ck — cc. Det er før talt om fordelingen av tegnene c og k;
her biir en hvilken som helst form for enkelt eller dobbelt kons. regnet
under ett. Enkelt for dobbelt er bare 1 a pike (= nyisl.) og 31 b dæcr;
det omvendte 14 a reckia, 30 a weckia; begge eksempler som man ser
foran i/j. Dette svarer til forholdet ved
g■—gg: 3b luigia (for tyggja), 29 a ægdinga, 34b hogs (hgggsl); omvendt:
22 a seggia for segja; det er forenkling foran kons. og fordobling foran
j, begge deler er kjent fra de eldste norske håndskriftene, sæggia AM
655 IX A, tæckit AM 655 IX G (jfr. Seip, Sprh. s. 99).
Når vi trekker fra det som kan skyldes Rugman, er behandlingen av
enkelt og dobbelt konsonant slik som vi er vant til å finne den i de
eldste norske håndskriftene. Men det er ingen anledning til nærmere
hjemstedsdefinisjon.
2. Vokallengde. Mulighetene for å betegne vokallengde er dobbelt-
skrivning, aksent eller begge deler, men i Hl er lengden ved vokaler
enda oftere enn ved konsonantene siett ikke betegnet. Av aksenter
bruker Rugman to slag i SU: " og den første er alm. i 17. årh.s is-
landsk, men finnes ikke i gi. norsk skrift, det kan da være enten ny til-
setning av Rugman eller erstatning for et annet gammelt lengdetegn '.
Dobbeltskrivning er bare brulct 2 ganger: 24 a floo og 31 b såår, det
siste i forbindelse med lengdetegn. At lang i biir skrevet ij, dvs. y,
hører med under islandismer som skyldes skriveren av SU. Da Rug-
mans eget lengdetegn er ", må vi tro at hvor han skriver ', har han
funnet det i originalen: 17 b årum (? jfr. s. 66), 27 b hott, 31b mor.
I 8 b skiotldungar står ' ikke som lengdetegn, 6 betyr her g. " står bl. a.
15 b -nidtur griotte, 17 a Ole, frå, 18 a Froda, 18 b linbdl, 24 b briota, så,
25 b valgiod ræflod, 26 a så, 28 b osa, 31 a så spiot, 31 b frå, 32 a så, grå,
36 a åtte; det er selvfølgelig mulig at originalen har hatt lengdetegn i
noen av disse tilfelle, men det kan like godt være satt til av Rugman.
Målformen.
I det foregående er behandlet en del fenomener som ligger på gren-
sen mellom det grafiske og det språklige område. I det følgende skal
vi gjøre rede for selve målformen så langt Rugmans to avskrifter setter
oss istand til å definere den. Det lar seg ikke hindre at vi også her under-
tiden kommer til å grense inn på det rent grafiske.
§ 9. U-omlyden. Som tegn for omlydsvokalen bruker Rugman i sitt
selvsten dige forfatterskap å eller sjeldnere au. I S er u-omlyd gjennom-
ført ved bortf alt u og i de fleste tilfelle ved stående; omlydsvokalen
er skrevet o eller d (det siste oftere i U enn i S), noen ganger au: 15 b
gaull, 33 a haurda, 34 b hiaur; også au står oftere i U enn i S.
Ved det følgende må vi merke at mens a i den klassiske skaldedikt-
ning dannet helrim med g, er dette ikke tilfellet i islandsk i det 17.