Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 113

109
lang a. Men margum, fasto, hvasso, vapnum, baror gjør at vi heller ikke
kan tale om »kombinert iz-omlyd«, slik som den er kjent fra en del mest
øst- og nordvestlandske håndskrifter. Kan forvirringen være oppstått
alt i den første nedskrift? eller er det flere norske skrivere mellom Rug-
man og skalden(e)? Slik som materialet er, kan man ikke uttale noen
dom om det språklige grunnlag ut over det at det er norsk, og at på
ett eller annet stadium må teksten ha vært i hendene på en skriver
som ikke har hatt u-omlyd ved bevart u gjennomført, ikke engang
»kombinert« med labial.
§ 10. Progressiv i-omlyd. 29 b sciellfimur SU står visstnok for
skjaldfimr, og viser progressiv i-omlyd; andre eksempler er det ikke,
ellers står skiald-, hialmr, gialla osv. 15 a marg-snill SU for snjalls
(FJ) kunne høre hit; Ross har snell og snjell. Marwick Orkney Norn
»snellie« siterer Jakobsen fra Shetland: snell, snill, fra gn. * snjell.
Ellers 18 a -snialle, 25 a snioll.
§ 11. Privativprefikset. Dette er oftest d: 6 a olatur, 6 b ofrid,
25 a oleid, 26 b otrautt, 39 b oslæt, 41 a osialldan; eksemplene er ikke
så mange, men det er bare ett med u: 12 a ulraudr.
§ 12. En del vokalforhold fortjener nærmere omtale. Som i de eldste
både norske og islandske mss. skrives adj. hor medo(d): 21b hott, 20 b
hoturnum og 35 a ho i rim med mio; én gang 18 a står hat, men i betraktning
av usikkerheten i betegnelsen av a og o som oftere er nevnt, betyr det lite.
S har 36 b sunur for sonr; også eldste norsk, bl. a. AM 655 IX, har
sun as og sunar gs.
33 b står sculat for normalt skolat; som nevnt s. 86 kan dette være
en orknøysk form, sml. Mhkv. 11: mata.
§ 13. Vokalene i trykksvak stavelse. Ved vokalharmonien synes
flere ting å ha gjort seg gjeldende. Rugman selv skriver oftest i og o i
absolutt utlyd, derimot -um og oftest -er, de to siste endeisene er også
forkortet u og '. Det er også stor forskjell på S og U når det gjelder
endevokalene, S står som vanlig originalen nærmest, i U har Rugman
mer fulgt sin egen ortografi. I de 8 første strofene er det 29 tilfelle
hvor S har e og U i, omvendt bare 2 gg.: 1 a vilit S, vilied U, 5 b atti
S, atte U. S må da gi et relativt godt billede av forelegget.
I S er det tydelige spor etter vokalharmoni; i står bare rent unnta-
gelsesvis etter en av de bakre vokaler, dvs. etter a å o 6 æ æ (skrevet æ),
men regelmessig etter fremre; etter g (skrevet o, 6 eller au) står oftest
e, etter e oftest i. Unntagelsene er: 16 a knati, 23 b vargi (varge i samme
str.), 26 b ramni, 28 a 35 b potti (17 b potte), 30 b vagi, 37 a hadj (ellers
hade), 38 b malmi (27 b malme), 7 b 19 b rodin (33 b toden, for roden),
21 b fallin, 40 a bardist, 37 a piodir (jfr. § 14). Dessuten skrives
endeisene -ing- og -ting- alltid med i; derimot alltid -leg- og -eg-
(unntagelse: 23 a hiadnengar). Etter e er det større prosent av i, men