Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 120

116
ikke noe tegn til at vokalsvekkelse etter lang stavelse har forstyrret
de gamle regler for vokalharmoni.
3. Bortfall av h foran l: XIX lajtin, XX lif; i fremlyd foran vokal
XX okøn (Hakon), puhi (haugi); i 2. sammensetningsledd: XX orkouh
(Orkhaug).
4. Spirantisk g er skrevet h f. eks. YI sahfn (e), VII sæhia, IX hælhe,
VIII fahra; 2 steder står hk eller hg: VIII morlig MO mprhk BD, XX
folhket; Ar-runen står ofte for g (mangler prikk)1).
5. Vokalsvekkelse i trykksvak stavelse finnes kanskje i XXIII kynæna
for kvinnanna. If. MO er lesningen her sikker, men han mener det kan
være en feil av runeristeren, slik at stedet er usikkert som språklig
vitnesbyrd.
6. Diftongforenkling finnes riktignok III hpli (haug) og XVIII rist
(ræist); men det siste sted har MO NTS V s. 178 vist at runemesteren
har ristet rist for ræist for å få et bestemt tallforhold; det første
hph i III er heller ikke beviskraftig da denne del av innskriften ikke
er tolket.
7. Fordelingen av e og æ i trykksterk stavelse, e står for é: IV uemuntr,
I her BD liir MO, VIII her, XX fe. Ellers står æ og æi f. eks. II ræist,
kolbæinssonr, VI fueim, VII sæhia, XIII sæhe, hreltr osv. I pron.
veksler e, æog i: II Jiesar, III jsæna, XV j;æsar, XXI jusar MO jsesar BD.
8. II står haut som biir tolket hått; i så fail svarer det til skrivemåten
au for å i skrift, som også fins én gang i Hl.: 24 a laud S lad U. Men
MO opplyser at f-runen ser slik ut: 1 og altså kan leses som a også;
realt er det å innvende at innskriften ikke står hått, men lavere enn I.
Parallellen faller da rimeligvis bort.
Materialet er ikke stort, og det er farlig å presse det til lingvistisk
bruk. Men det er ikke noe i disse innskriftene som avgjort går imot
målformen i S, så langt materialet rekker er det god overensstemmelse.
Det står igjen å sammenligne med senere orknøyske språkminner; det
vi har er Hægstad: Hildinakvadet, Chria. 1900, og Hugh Marwick: The
Orkney Norn, Oxford 1929. Om diplomene fra Orknøy, to fra 1329,
ett fra 1369 og ett fra 1426, sier Marwick at han etter nøyaktig studium
»had to admit (his) complete failure to find any . . . ‘Orkneyisms’«.
Hva de to første angår kan tilføyes at også utseendet er norsk, de kan for
den saks skyld være skrevet »med norsk penn«, og er i det tradisjons-
bundne norske kansellimål. Det er tydelig at skriftlig har dialekten på
Orknøy enda i 14. århundres første halvdel ikke skilt seg særlig ut fra
»heimenorsk«. Men i Norge var det også dialektforskjell, vi har kunnet
konstatere »sørøstlandske« målmerker i Håttalykill S; Hægstad, Hild.
s. 75, karakteriserer Shetlandsmålet som »mest skyldt med maalføri i
Ryfylke ... og Vest-Agder« og mener at Orknøymålet har vært »mykjet
godt likt med Shetlandsmaalet«.
x) Merk også VIII ælikia og mihkil BD mihrjil MO, hvor Uk(g) betegner
en spirantisk uttale av k loran i/j.