Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 125

121
er d. s. s. hrynjandi, og brukt først i sudrøyingens Hafgerdingadrdpa
fra henimot år 1000.
De videre muligheter for å variere en skaldestrofe er ikke ubegrenset.
Strofens lengde: 8 linjer er fast, den 6-linjede ljohahåttstrofen er ikke
med i variasjonene, den 10-linjede strofe opptrer to ganger som variant
til en 8-linjet hått, nemlig str. 5 ab og 22 ab. Og stavrimet er obligatorisk.
Det som kan veksle er linjenes lengde, de metriske aksenters tall og
plass, innrim og enderim og stilen. I mange tilfelle kan skjematisk
gjennomføring av en eller annen av disse figurer i hele strofen gi
nye rytmer, og er en ny rytme først skapt, så er det nye muligheter for
variasjoner igjen.
Men det ser ut til at det ikke har vært stor trang til variasjon. Skalde-
diktningen fram til 13. århundre gir formelt et temmelig ensartet billede.
Og selv etter at Hattalykill har presentert sine 40—50 og Håttatal sine 102
eller rettere 94 hætter, biir det mest ved det gamle. Den plutselige de-
monstrasjon av kunstens mangfoldighet savner bakgrunn i skalde-
diktningen slik vi kjenner den; det er ikke mulig å tro på et spontant
utbrudd, vi må se oss om etter impulser utenfra. Selve tidspunktet for
de to diktene gir et fingerpek i den retning; det 12. århundre er en
blomstringstid for lyrikk; da gikk troubadourenes og trouvérenes inn-
smigrende rytmer sin seiersgang, det er sungen lyrikk, rimet brer seg;
de lærde synger også, i kirken og ved drikkebordet, på latin og på mors-
målet, undertiden på en blanding av begge, melodiene kunne være de
samme og gå både til hymner og drikkeviser. Rytmene og rimene trengte
også inn i de lærde komposisjoner i gamle klassiske metra; der kunne
sansen for det prydelige også få hjelp i de klassiske retoriske virkemidler,
og hva klerkene lærte i skolen av schemata og figuræ til bruk i de la-
tinske stiløvelser på vers og prosa, det tok de med når de diktet »rytmer«
til å synge på latin og sanger på morsmålet. Både på fransk grunn
(Edmond Faral) og på tysk (f. eks. Sawicki) er det påvist latinsk retorikk
i litteraturen på folkespråket. Denne vekselvirkning av lærd og folkelig
setter sitt preg på 12. århundres poesi, men biir enda mer tydelig i det
følgende tidsrom.
Det må straks gjøres en reservasjon her. Den virkelige »folkevise« biir
aldri lærd, hverken dens diktere eller dens publikum har forutsetninger
for å nyte litterære spissfindigheter. Men troubadour, trouvére, minne-
sanger og klerk var professjonelle artister og henvendte seg til et blasert,
halvlærd og forfinet publikum. De kunne bruke det »folkelige« som ett
av krydderne i den litterære godbit de serverte, men fremfor alt gjaldt
det om å være ny, overraskende, helst oppsiktsvekkende. Innholdet
er konvensjonelt, det skal ikke støte. Men formen biir variert, stadig
vanskeligere versarter kommer opp, stilen biir kunstlet, undertiden
overlesset.
I dette samme århundre er det de skaldiske versnøklene dukker opp;
selv uten det vink som tittelen hattalykill = clavis rhythmica gir, måtte