Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Side 133

129
Vi finner det Carm. Bur. I, 4, og som ordspill hos Hugo Primas fra
Orleans (Raby, Sec. Ils. 173) i et vers om canonici. Her er vi på fransk
grunn, og figuren møter oss i fransk poesi fra 12. og 13. århundre så
ofte at det nærmer seg misbruk. (Jfr. Boutiére, Poésies de Peire Bremon
Ricas Novas s. 106). Et typisk tilfelle er Peire Bremon XIII: 4 strofer
på 8 linjer, den første varierer ordet novel, den annen gen, tredje amer,
fjerde grat én gang i hver linje. Andre eksempler fins Jeanroy: Poésies
des Troubadours II s. 43; Romanische Forschungen XII s. 472. I den
provensalske Leys damors heter strofer i virkelig dunhent cobla capfinida:
Vergo, sen diers verays e pons
pons de salut e clara fons
fons osv.
Det er lett å peke på forskjell i fremmed og norrønt her. Strofebygningen
er til dels vidt forskj ellig, og derfor kommer gjentagelsene til å stå anner-
ledes og til delvis å gi en annen virkning. Men fenomenet er likevel det
samme, og forskjellen lar seg lett forklare om vi tenker på at gjentagelsene
skulle passes inn i dréttkvætt-stroien, hvor rimene lå fast på forhånd.
Det ordet som ble gjentatt, dannet uvegerlig rim med seg selv, og da
måtte det få plass der metrikken allikevel krevde hendinger. (5laf Hvita-
skald kjente igjen anadiplosis i drggur, det er dunhent fra strofe til strofe;
Hdttalykill har ikke noe eksempel på det. Jeg vil ikke på noen måte
ha sagt at Hdttalykill-skalden har direkte hatt en latinsk verslære til
mønster. Men når han skal vise skaldekunstens muligheter, sitter også
denne figur fra skoledagenes diktning og fra hymner og sanger i hodet
på ham og kommer med som ornament i tidens stil.
Anadiplosis, dunhent og de andre figurene vi har talt om nå, må vi
se i sammenheng med tidens rimgiede; både lærd og leg diktning i 12.
og 13. århundre eksellerer i rim, enderim og innrim. Også Hdttalykill
har flere før ukjente hætter med rim virkninger, 14 ab kirh(b)labgnd er
dessverre defekt, men vi kan se at håtten, liksom kimblabgnd hos Snorre
har bestått i at siste fot er fordoblet i rim med seg selv; 10 ab enn grcen-
lenzki hdttr er et fornyrSislag hvor alle like linjer består av to ord i
fullrim: Sigurd fra ek scdja\sara skdra. I hinn dyri hdttr, str. 9 ab,
står rimet først i hver linje, oddhendingen er fordoblet. Ingen av disse
hættene er overlevert fra tiden før versnøklene; i en lausavise som er
overlevert i Landnåmabok (Finnur Jonsson, Skj digtn. AIs. 177) står
Besi bruNiN razi | beit geit fyrer heriolbi, men da strofen ellers er i
hattlausa, er vel rimet nærmest tilfeldig og ikke vitnesbyrd om forsølc
på enn dy ri hdttr. Men både latin og fransk byr nærliggende paralleller.
I traktaten som er utgitt av Huemer kalies det reflexi når de to siste
føttene i heksameter danner helrim (Wiener Stud. IV s. 305):
Qui latriam finit, deus hunc scit amare, juvare
det er kimblabQnd. Eberhard (Faral, Les arts s. 364) presenterer bici-
pites, med rim både først og sist:
9*