Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Side 136

132
for Ijuga der. Disse 2 strofene er enestående i norrøn diktning, både
innhold og form av omkvedet virker fremmed i omgivelsene. Det kunne
vært sunget. Snorre har ikke tatt med denne håtten — om han har
kjent den. Første gang vi ser den igjen er i Lopts Håttalykill fra ca.
1400, der heter den ålagshåttr, i vår Håttalykill er ålagshåttr navnet på
40 ab, hvor de 5 siste stavelsene i alle ulike linjer er selvstendige inn-
skudd, »parentetiske bemerkninger«1). Den slags ålag er ofte brukt i
skaldediktning, selv om jeg ikke vet av at det er brukt regelmessig
i alle 4 fjerdinger som i versnøklene. Men innskudd som det nåfuhdtir
har, er ellers ukjent, både formelt: en kortere og en lengre linje, og inn-
holdsmessig: en ironisk forfatterreplikk, som uttrykker en tvil og en
forsikring.
Først det verstekniske: at strofen biir avsluttet med en kort + en
lang, gjerne overlang, linje finner vi ofte i middelalderlig latinsk og
romansk diktning; det er vel kommet fra sekvens-diktningen, som
bruker strofer med ulike lange linjer. Slik ser Brittain det, som tryk-
ker et dikt av Gottschalk, 9. århundre, hvor strofen har denne form
(Brittain, Latin and Romance Lyrics, s. 83):
Ut quid jubes, pusiole,
quare mandas, filiole,
carmen dulce me cantare
cum sim longe exsul valde
intra mare?
O cur jubes canere?
Siste linje er omkved i alle strofer. Men avstanden til nufuhdttr er
enda stor. Liknende strofeavslutning biir ofte brukt av troubadourer
og trouvérer, og her kan likheten bli mer slående, ironien kommer til
hos Peire Bremon (utg. Boutiére, s. 21) hvor han avslutter 6 strofer
slik:
Tra'ina me il? — Oc. — Per que?
Non sai; mais nuls jois me’n ve2)
med variasjoner. Jeanroi siterer (Jongleurs et troubadours gascons,
s. 24) et dikt av Amanieu de la Broquiera — fra ca. 1200? — hvor
hvert vers ender som en variasjon over
Aisom destrui
Mas lo joi de leis quar l’am me desdui3).
L) Jfr. Kormåkr Sigurdardråpa med innskudd i hver 4. linje, hos Snorre hjå-
stælt. 2) »Lar hun meg vansmekte? Ja. Hvorfor? Det vet jeg ikke; men ingen
giede har jeg mottatt fra henne.« Denne og de følgende 3 oversettelser skylder
jeg professor P. Rokseth. 3) »Dette volder meg stor kvide, men gieden ved
henne som jeg elsker gjør meg munter (er meg en trøst).«