Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Síða 140

136
vanlig hos skaldene; de arvet ord og uttrykk, rim og rytmer fra hver-
andre; ofte kan de overta en kjenning, en linje, med vilje, nettopp
for å minne om forrige gang den ble sagt, få fram for det poetisk skolerte
publikum en parallell eller en kontrast. Eksempel på den slags orna-
mentale lån finnes Hl. 30 ab om Harald hårfagre i Hafsfjord: b par
svd at vig å vågi er gjenklang av Glymdråpa 4: par svå at barsk at bordi1),
og a hådi herr vid pryd i av Gldr. 5 Hådi gramr pars gnudu, foruten at
linjen 30 b gladr var <h)ramn firir Jadri får en til å tenke på rammen
om Haraidskvædet. Likedan er det minnelser fra Helgakvida Hundings-
bana I i Hl 19 b om Helge: Hl 19 b var rgnd rodin | ridu skælkingar,
HH I 27: brast TQnd vid rgnd \ reru vikingar.
Men i en henseende er Hdttalykill merkelig; det låner ikke bare fra
andre og eldre kvad, men også fra seg selv. Ikke bare slik at samme
ord kan bli brukt om igjen, også andre skalder kan ha sine yndlings-
gloser likesom moderne diktere, det er naturlig nok. Men Hl.skalden
tar ofte hele linjer opp igjen; det kan være fra strofer før i diktet, men
ofte er det slik at b-strofen virker som en villet variasjon av a-strofen.
Et par eksempler skal vise dette. 15 ab lyder slik2):
Hgrdo réd Hagbardr
— hvater læyfa menn pat —
aldrklifs epli (heldr)
rjta var sd gramr nytr.
Mijll gerde at margsnill(s)
mordalf(s) skialfa
i gæira gtymsktir
gedvangs strangre.
Jgfre var at aldrklif(s)
akarn vid sverz brak
stillir vakte stalggll
stalldræpt snigllum;
hvasso réd hugar sess,
hildar var sd gramr mildr,
i branda brakvind
baugniotr griote.
Her er aldrklifs epli gjentatt i aldrklifs akarn, og 1. 7 i begge str.
i gæira glymskur \ i branda brakvind korresponderer; 1. 4 i a er gjentatt
1. 6 i b: yta var sd gramr nfjtr og hildar var sd gramr mildr; myll . .
gedvangs i a biir variert i b: hugar sess . . gridte.
*) Enda nærmere parallell er Veli. 20, jfr. s. 83. 2) I normaliseringen er
teksten i S fulgt, men »Rugmanismene« rettet; en hårdhendt normalisering av
denne teksten til islandsk fra ca. 1250 synes uberettiget. Ord og bokstaver i ()
er satt til av utg., likeså lengdetegn.