Draupnir - 20.05.1892, Page 39
35
hugsaði sig um. »Harðlyudur, vænti jeg, eins og
hann á kyn til? En hvað er orðið af honum?«
“Hann sigldi til háskólans í fyrra sumar«.
»Nú, nú! Og faðir hans er nýlega dáinn«?
»Já. Hann kom sjúkur úr utauför sinni, var
fiuttur heim til Sauðafells og andaðist litlu síðar«.
®ptir litla þögn hjelt |>órður biskup á fram: »Árni
er gott mannsefni, og þeir Jón jporkelsson báðir.
Þeir lesa nú báðir við háskólann«.
“Hvað mun eiginlega vera erindi hans?« hugsaði
fión biskup og velti vöngum óafvitandi. »Jeg skal
Þó freista«.
“Hvað er annars títt? |>ú kannt víst frá mörgu
að segjá — nýkominn af þingi«.
l>að var rjett sem jpórð biskup rámkaði óþægi-
^6ga við einhverju. Hann stóð upp, klappaði á
fiöfuð |>órði Jónssyni og mælti klökkur í anda:
“Gott mannsefni! J>reklegt útlit!« Við Sigríði
8agði hann: iPastlynd og stillileg!« Við jþórdísi
8agði hanu: »Ejörug og viðkvæm! En farðu var-
^ega með hana, bróðir!«
Þórdís roðuaði og gekk út og hin systiriu á
eptir. Biskup ljet hægt hurðina á eptir þeim og
‘Bælti stillilega við Jón biskup: »þ>essi standa í
Þlóma lífsins, en nú eru íjaðrirnar að smáfjúka af
okkur gömlu mönnunum«. Hann settist þá í bekk-
lDn, huldi andlitið í höndum sjer, leit þá framan
í Jón og mælti eptir litla þögn: »Frjettirnar
eíu í sannleika miklar og sorglegar. Gísli biskup
Þ^óðir minn er skilinn við þennan heim, og geng-
til hinnar eilífu hvíldar í ríki drottins vors.
3*