Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Side 103

99
at Sigurd Jorsalfarers broder Eystein (f 1123), der herskede sammen
med ham, har faa et særlig omtale (den tredje broder, Olaf, døde kun
17 aar gammel 1115). Saaledes skulde den norske kongerække indtil
1136 være udtømt med vers 43 (eventuelt 44). Efter Harald gille her-
skede hans tre sønner, Sigurd (f 1155), Eystein (f 1157) og Inge (t 1161),
som alle er samtidige med digtet (under forudsætning af at det er iden-
tisk med den Håttalykill, som omtales i Orkneyinga saga).
Man maa, da digtet slutter saa abrupt, antage at fortsættelsen har
manglet i originalen. Rugman skriver i S ved slutningen »Plura deside-
rantur« (ikke: fortsættelsen er ulæselig). At han i U ændrer dette til
»Multa desunt« har ingenting at betyde: Rugman har ikke ud fra haand-
skriftet kunnet beregne om der manglede meget eller lidt.
V. SPRÅKET I HÅTTALYKILL
Det har vært klart også for andre som har skrevet om Håttalykill
at det manuskriptet Rugman skrev av etter, ikke var islandsk. Men
merkelig nok har hans avskrift aldri blitt gransket fra et språklig syns-
punkt. Oppgaven skulle være fristende for en norsk språkhistoriker; man
hadde et skaldekvad diktet av to skalder, hvorav den ene var nord-
mann og skrivekyndig, nemlig Ragnvald Kale, jarl i Orknøy, den annen
en islending; håndskriftet skulle gå tilbake på en original som godt
kunne være skrevet alt da kvadet ble til i 1140—50-årene, dvs. innen-
for den første menneskealder hvor vi med trygghet kan tale om skreven
norrøn litteratur. Grunnen til at en slik undersøkelse aldri er gjort, er
vel den at man så lenge man var henvist til U-avskriften, ville få altfor
usikre resultater. I U islandiserer Rugman sterkt, det er ikke stort
annet igjen av den opprinnelige norske språkform enn l n r for hl hn hr.
Med S har vi fått et nytt middel til å rekonstruere Rugmans fore-
legg, iallfall så vidt at vi kan bestemme hvilken dialekttype innenfor
norrønt det har tilhørt. En slik undersøkelse har også fått økt interesse,
fordi det ikke lenger a priori er sikkert at Ragnvald og Hall er for-
fatterne.
Angående forholdet mellom Rugmans to avskrifter S og U henviser
jeg til Jon Helgasons utredning s. 19 ff.
Om skrifttypen i det gamle manuskriptet forklarer Rugman i en
etterskrift på latin, se faksimile bl. 44r-v og Jon Helgason foran s. 13 ff.
Vi skjønner av det at Rugmans forelegg, eller iallfall hva han kalier
»prototypus«, har brukt angelsaksisk p og v og en y av den eldste type
(Spehr: Ursprung der islåndischen schrift s. 57 »y1«). Men disse typene
har ikke vært gjennomført; feillesninger som 8 a soc suss, 9 a lijst, 27 b
as ole, 28 b fæter istedenfor soc fuss, ly ft, a fole, sæter forutsetter en
karolingisk f som kan forveksles med en f. Likedan må i 30 b hijarradan