Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 106

102
bok skriver ofte bare h, det er heller ikke sjelden i runeinnskrifter fra
11. og 12. århundre1). I norske runeinnskrifter finnes ikke noe som sva-
rer til hg, men i Maeshowe-innskriftene fra Orknøy møter vi det igjen
i form av hk: innskr. VIII morhk2) for mgrg, XX folhket for folget; disse
innskriftene har ellers h for gh og k for g. De skal være fra midten av
12. årh. (Bruce Dickins, Proceedings of the Orkney Antiquarian Soci-
ety, Vol. VIII, 27 ff.). Skrivemåten hg i Hl kan være vitnesbyrd om
engelsk påvirkning. Men hg finnes også hos Saxo: Berhgar, navn på
en av kjempene i Bråvallakvadet. Dette mener Seip, Studier s. 1—14,
er hentet fra et sørøstlandsk hskr. fra 12. årh. Det er da sannsynlig
at skrivemåten hg har vært mer utbredt i norsk skrift i den eldste tid
enn det sparsomme kildemateriale nå gir inntrykk av; vi har nå 4
eksempler: AM 655 IX C, Saxo, Maeshowe og Håtialgkill.
§ 4. d, p, d, dh i S. Fordelingen av p og 6 er annerledes enn vanlig
i islandsk. For Rugmans d3) må vi sette 6 i følgende ord: 34 b dat S
(pat U), 4 b desse, 3 b hiordings, 13 a -dings, 30 a hiording, 18 a brijn-
dingj, 24 b brijnding, 29 a ægdinga, 29 b gunndoren. d i fremlyd er ikke
sjelden i norske håndskrifter; som kapital biir regelmessig brukt £>.
I 2. sammensetningsledd biir d brukt etter stemt lyd alt GnHom. s. 112
Gudormr (jfr. Seip Sprh. s. 183). I isl. finnes d i fremlyd sjelden, f. eks.
AM 645, 4°, men da visst ved norsk innflytelse; i 2. sammensetnings-
ledd finnes det oftere. Hl skriver noen steder også dh: 8 b brodhor, 24 a
radh S (råd U). Også p for d finnes: 1 a fornfræpe, 5 a ba/pvar, 33 b
bopvar, 35 a scop. dh biir brukt av tyske skrivere for å betegne spiran-
ten ; i nordisk kom det først i bruk i det 14. årh. Det kan ikke være tale
om at skrivemåten i S kan ha noe å gjøre med dette. Men det er mulig
at d også her skal leses d; heller ikke dette har jeg funnet eksempler
på i norsk skrift, men i middelengelsk finnes dh ved siden av d, th, og
p, som er det alminnelige (Jordan: Handbuch der mittelengl. Gram-
matik § 203). Vi må da forklare følgende skrivemåter i S på samme
måte: 33 a morhz S (mordh U), 31 b morh S (jnddr U). z står her for ds
og h er satt til som en reminiscens fra dh i nominativformen *mordh.
34 a sværz har Rugman i U rettet til suærd, her må enten være simpel
skrivfeil i S (jfr. s. 88), eller vi kan se det i forbindelse med skrivemåter
som bept for bezt o. 1. i Ågrip. (Jfr. Brieskorn, ANF 25 s. 160). I 13 a
branzh U mot branzf S må h i U bero på at Rugman har lest sin egen
utydelige f som en h og ikke sammenlignet med forelegget.
Jeg har begynt med Rugmans grafiske beskrivelse og den ejendom-
melige skrivemåten av spirantene fordi disse tingene danner et bekvemt
utgangspunkt for den følgende undersøkelse. Begge deler viser sterk
påvirkning fra middelengelsk skrift. Slik påvirkning er tydeligst å
x) Magnus Olsen, Nordisk kultur, b. VI, s. 102. 2) Her leser Magnus Olsen
under tvil K, dvs. g, for Bruce Dickins k. 3) Se ovenfor s. 100.