Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Síða 139

135
VII. HÅTTALYKILL-SKALDEN
Den språklige undersøkelse av S gav som resultat at det var kopiert
etter et gammelt håndskrift fra slutten av 12. århundre og som må
ha vært skrevet enten i det sørøstlige Norge eller muligens på Orknøy.
Også skalden(e) må da søkes i 12. århundre; men nasjonaliteten kan
ikke sikkert bestemmes ut fra S. Tvert om; bak den norske målformen
i håndskriftet skimter vi en annen hos skalden, og det en som ikke
skiller seg fra vanlig islandsk skaldespråk, mulig på et par gloser nær.
Av uislandske ting som må skyldes skald og ikke skriver, kan vi bare
notere den tvilsomme skjødesløshet med h foran r i str. 39 b; skulat
for isl. skolat str. 33 b og fadmes i 4 b og 24 a behøver ikke å stamme
fra skalden. (h)lifd 20 a m. m. (se s. 69) for vanlig isl. hlif ‘skjold’ kan
være norsk; i n. dial. finnes livd men ikke liv i meningen ‘beskyttelse’,
det måtte jo falle sammen med lif i uttalen. rit bøyd som o-st er ikke
islandsk. Men allerede dette er nok til å vekke mistanke om at teksten
helt fra først av ikke har vært rent islandsk. Det er ikke mer »norvag-
ismer« i Harald hardrådes eller Ragnvald Kales løse vers, ikke engang
i Bjarne biskups diktning fra ca. 1200. Fra språkets side er det ikke
noe i veien for at den gamle oppfatning kan være riktig: at Ragnvald
Kale og islendingen Hallr E>orarinsson er forfatterne.
Det inntrykk vi fikk ved å granske formen i Håttalykill er at skalden
har vært en skolelært mann, han er ikke uten kunnskaper i latinsk
retorikk og verskunst, som den ble drevet i skolene i 12. og 13. århundre.
Han har tydeligvis også kjent den sangbare lyrikken som var på moten
i tiden, den som bredte seg fra Frankrike både mot øst og nord. Ragn-
vald jarl Kale skildrer seg selv som en slik mann i en liten lausavise:
tid er mér bok sier han, og bok betyr jo ‘latinsk bok’; de siste to linjene
lyder:
hvårttveggja karm ek hgggja
harpsldtt ok bragpåttu.
Det må vår skald også ha kunnet. Men noe bevis for at han og Ragn-
vald er samme mannen, er dette selvfølgelig ikke, det kan ha vært
flere slike, skjønt vi jo skulle ventet å finne flere spor etter dem da i
samtidig diktning. Både de enkle islandske danzar fra 12. århundre og
de norske folkeviser som må ha spiret i 13. århundre, ligger i et helt
annet plan.
Skalden har ikke vært bare boklærd. Han plyndrer så flittig eldre
skalder for ord og vendinger at vi forstår han har kunnet mengder av
skaldekvad utenat. Noen lån er nevnt i Finnur Jonssons Litteratur-
historie II s. 37 f; flere har Jon Helgason funnet fram, de er nevnt
her foran i tekstkritikken; også Jan de Vries (Verslaagen en Mededeelin-
gen 1938, s. 713) peker på lån både fra edda- og skaldekvad. Slikt er