Nordens Aarbog - 01.06.1920, Blaðsíða 97
SIGRID UNDSET
blir ogsaa formen daarlig. Först og fremst for bred. Hun for-
tadler for langt og gjentar for ofte og det er altid der hvor hun
'kke har faat den endelige magt over selve stoffct. Men stun-
dom kan hun være bred og detaljerik og det er bare glæde ved
det. Det röber bare rigdom. Da er bredden en sund fölge av
den magt hun har over sit stof.
Hun kan en gang imellem — og ikke saa sjelden endda —■
gaa under i detaljer. Det hænger sammen med den graa tyngde
der er over hendes skildringer. For hende er hverdagen graaere
end for de fleste — hvor graa vi endda kan synes den er.
Möierne og besværligheterne taarner sig op i hendes skildringer,
vanskeligheter yngler vanskeligheter. Men hendes stundom litt
trættende detaljrigdom hænger ogsaa paa en pussig maate sam-
'nen med en anden egenskap hos hende: hendes utrolige ordens-
sans. Alt skal med, der skal ingen unöiagtigheter værf. Skriver
hun om barn — og hun fortæller henrivende om barn — og hun
skal gi et barnekammerinteriör, likefrem tæller, ja nummererer
hun bleierne, der hænger bleier, der bukser, de lukter slik og de
ser slik ut. Denne ordenssans egges av hendes ubegripelige
virkelighetssans. Ingen kan som hun gi et tydelig, haandgripelig
utsnit av Kristiania. Hendes skildringer angriper ens sanser paa
samme maate som virkeligheten: en ser det som er stygt, en
h'órer alle en leiegaards lyder og larm, en f 'óler klamheten og
lugter og stnaker alt det som vondt er. Alle de söte smaa barn
hun fortæller om, er mere eller mindre skidne og snörrete, som
visselig smaabarn er flest. Hun maa ha det med, ellers vilde
hun ikke synes det var virkelige barn. Hun er uhyggens eller
endnu mere utrivelighetens skildrer. Hun har sikret Welhavens
gate en plads i vor literatur som alt det utriveliges hjemsted.
Hun er likefrem synsk hvor det gjælder uhygge.
Sigrid Undset er da slet ikke som forfatterinde uangripelig,
fuldkommen. Det er naa saa faa digtere som er det. Men hun
er enddog meget let angripelig, hun har sine tydelige og ikke
smaa svakheter. Og allikevel har hun netop de egenskaper soin
præger den betydelige, den sjeldne digter. Livet lever sit rike
mangfoldige liv i hendes böker. Hun er sandheten, oprigtigheten
selv, det fins ikke fusk i hende, ikke svig i hendes menneske-
skildring. Det hun skriver, kan være bittert nökternt, som et
referat* fra virkeligheten, men det har allikevel det kunstens
9i