Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Side 104

100
for hvatradan en angelsaksisk v være lest som y. f og ags. v er i bruk
i de fleste norske mss. hele 12. og 13. årh. med sentrum i østnorsk.
y' hører til i samme område, men forsvinner tidligere, vel ca. 1250,
og erstattes av de andre y-typer.
Den r-typen Rugman tegner av, er vanskelig å definere. Det er mulig
at den ekte insulare r (Spehr s. 121) er ment. Noen forvekslinger av n
og r kunne tyde på det: 28 a sialldar les sialldan, 5 a piod hin les hyr
(se s. 45), 30 b næijte les (h)ræyte (se s. 83). Eksemplene er dog lite be-
visende. Den insulare r finnes ellers i norrøn skrift bare i de 3 frag-
menter AM 655 IX A—C; Rugmans tegn ligner mer den lange karolin-
giske r, eller aller helst den blandingen av de to typene som finnes
i enkelte nordvestlandske håndskrifter, f. eks. GI. norsk Homiliebok;
også denne finnes i engelsk skrift.
Den z Rugman tegner, er alminnelig i de eldste håndskrifter over
hele området; først senere dukker den lange 3 opp.
I isl. mss. har jeg ikke støtt på alle disse trekkene samtidig; den
lange r er i det hele sjelden på Island. Nærmest kommer Physiologus,
AM 673 a 4° 3. hånd, med ags. v, lang r og y1. Fra Orknøy har vi ikke noe
norrønt dokument før 14. årh.; de par diplomer vi har da, er skrevet
i en kursiv, som ikke er til å skjelne fra samtidig norsk kanselliskrift.
Det er ikke anledning til sikker tid- eller stedfesting ut fra disse få
bokstavene. Å dømme etter de få overleverte håndskriftene vi har til
sammenligning, kunne vi tale om »østnorsk type fra før 1250«. En ting
synes å vitne om en relativt gammel original: 4 ganger er en p lest
feil som ags. »:9b væita, 34 a væitu for peita, peitu, 22 b vollz for polis,
28 b sveerdi for spardi; da må ags. v og p ha lignet hverandre meget,
som i angelsaksisk skrift; ags. v må ha vært lukket øverst. Denne
typen fikk liten utbredelse i Norge, men i AM 655 IX C finnes den; ags.
v og p kan der lett forveksles.
Rugman har heller ikke i sin første avskrift S kopiert nøyaktig,
språket viser en blanding av originalens gammelnorsk fra 12.—13. årh.
og hans egen nyislandske fra 17. årh. Det siste elementet er lettest å
skille ut.
§ 1. Nyislandsk er: 1) -ur for r i utlyd etter konsonant, f. eks. skilldur,
brandur osv. hele veien, ved siden av -r som også finnes hvor det står
igjen fra forelegget, eks. Hældr, nijtr. 2) Det er ikke gjort forskjell på
d og d, som begge skrives d. 3) Det skjelnes heller ikke mellom æ og æ;
bokstaven æ går tidlig av bruk i islandsk, da æ og æ falt sammen i
uttalen. 4) For y bruker Rugman et tegn som nærmest er ij. 5) Dertil
biir i og y ofte forvekslet slik at gammel y er skrevet i, her er også
fullstendig sammenfall i nyislandsk, eks. 1 a skilldur, 3 a snirti bigd,
3 a geime, 34 b kindill, 36 a brinio, 36 b rinia . . brinior, 40 b priddi;
omvendt ij (y) for i: 3 b nyrder, 9 a næijter, 16 b reijda, 25 a fyra osv.
Også i biir skrevet ij: 36 a rijder, 36 b blijda osv. 6) Nyislandske er
også former som ad for at, pad for pat, eg for ek, og for ok. 7) Når z står