Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Side 121

117
Hvordan passer det »fonologiske system« — om vi tør tale om slikt
på et så vaklende grunnlag som Rugmans to avskrifter — med systemet
i det norn som Marwick har samlet ? Om u-omlyden sier Marwick at den er
»quite frequent« på Orknøy, men gir eksempler hvor den mangler også
i ord hvor u er falt: dagg gn. dggg o. fl., han aksepterer Jakobsens for-
klaring på ikke omlydte former: bebyggelsen var begynt før omlyds-
lovene virket. Hvordan det nå henger sammen her, så er iallfall for-
holdene med u-omlyden i de rester som nå finnes av norn ikke uforenlige
med de som foreligger i S.
Progressiv omlyd har ikke vært alminnelig, hverken på Shetland
(Hægst. Hild. s. 71) eller Orknøy, men finnes i noen ord; brevet 1426
har mange eksempler, men i norn er ja »usually retained« (Marwick
s. XLIII). S har bare ett eller høyst to tvilsomme eksempler (s. 17).
Om vokalharmonien gir norn ikke noen opplysninger lenger. Hægst.
Hild. s. 72 har funnet at shetlandsk har hatt e og o i utlyd, i og u foran
konsonant. De tre eldste Orknøydiplomene har vokalharmoni. Men her
gir Maeshowe-innskriftene fullgyldig bevis for at orknøysk har hatt
vokalharmoni på den tid Rugmans forelegg ble skrevet. Diftongfor-
enkling er det ikke tegn til i de eldste brevene, men brevet fra 1426
har meget av det, og Marwick slutter derav at overgangen ikke begynte
før slutten av 14. århundre. Fra Shetland har vi ett eksempel alt 1299
(DN I: 89), ustan for austan, men det spors om dette er vanlig »diftong-
forenkling«, Jon Helgason opplyser at ustan for austan finnes også i
sydislandsk, som bevarer au i alle andre ord. I norn er det en del, men
diftongene er også ofte opprettholdt. Det er ikke mulig å si sikkert om
former som S dræf svæti(r) kan tenkes på Orknøy før 1200, med mindre
da hQh og rist fra Maeshowe skulle tyde på det.
Når det gjelder fn\mn stemmer S og orknøysk godt, Marwick s. XLVI
Ham (lignin) Ramnigeo (Hramnagjd) yamalt (jamnaldri). fn som også
finnes i S, skriver seg da fra det tradisjonelle skaldespråk, som Hl. er
diktet i; jfr. at h forutsettes bevart foran l nr skjønt den aldri er skrevet
i SU, h var falt bort i denne stilling i orknøysk også (se ovf. s. 116).
Om ft\pt sier hverken Hægstad eller Marwick noe bestemt, Hægst.
Hild. s. 66 viser at p i shetlandsnorn er falt foran t i noen tilfelle, har
holdt seg som p i andre. I Marwicks ordbok finner jeg »lift: s., 1. the sky
(as in Scots), 2. a slight swell in the sea. Cf. O. N. lypta v.«, det svarer
til 9 a lijst, feil for lyft.
Heller ikke denne sammenligning gir anledning til sikre positive slut-
ninger. Vi kan si: Rugmans forelegg kan ha vært orknøysk, og da fra
tiden 1150—1250; når det gjelder Orknøy kan ikke skriftbilledet, slik
Rugman har beskrevet det, sette så trange grenser som i norsk, fordi
vi ikke har noe å sammenligne med. En annen sak er at interessen
for skaldediktning hadde et høydepunkt på Orknøy omkring 1200;
Bjarne Kolbeinsson skald og biskop døde i 1223. Etter den tid vet vi
ikke av orknøyske skalder. Bjarne døde i Norge. Det kunne forklare