Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 127

123
en antologi av »piéces de maltres« og »traveaux d’écoliers«: vi får et
virkelig billede av selve undervisningen. Fra litt senere tid stammer den
»Traktat iiber lateinische Reimbildung« som J. Huemer offentliggjorde
i Wiener Studien IV. Wilhelm Meyer har samlet og publisert en hel
del stoff til det rimede heksameters historie, nå å finne i hans »Abhand-
lungen zur mittellateinischen Rhythmik«, b. I. Alt dette gjelder vesentlig
lærd diktning, heksameter eller pentameter og avarter av dem; men
dessuten fantes det alt tidlig Artes rhythmicae; Giovanni Mari som har
publisert en hel del slike1), mener (Studi s. 42) at omkring 1000 har
den tradisjonelle lære om rytmisk diktning hatt fast form, selv om ingen
av de traktatene vi har er eldre enn 12. århundre; det som står i dem
er nemlig kjent fra meget eldre hymner. I virkeligheten nevner alt Beda
rytmer (Ars metrica, cap. 24): compositio non metrica ratione, sed numero
syllabarum ad judicium aurium examinata likesom folkesanger, og han
siterer en hymne: Rex æterne domine som eksempel. Selve typen Håtta-
lykill, dvs. et dikt som er sammensatt av forskj ellige mønsterstrofer,
er også å finne i lærde kretser, den er rimeligvis oppstått til bruk for
undervisningen. Den finnes helt tilbake til karolingertiden, og i 12. og
13. årh. var det mote, ca. 1170 diktet Stephen fra Rouen 102 linjer i
9 forskjellige slags rimede heksameter, et prisdikt til Gaufrid av Anjou;
Eberhard den tyske, beg. av 13. årh., magister fra Paris og lærer iBre-
men, diktet i 27 rytmiske versemål om Maria og lidelseshistorien; flere
eksempler finnes i de Artes som er nevnt ovenfor2).
Å etterspore stilistiske og metriske variasjoner i litteraturen selv er
et uoverkommelig arbeid for en norrøn filolog som kommer utenfra til
det veldige område: middellatinsk diktning. Her er Raby’s bøker »Chri-
stian Latin Poetry« og »Secular Latin Poetry I—II« Oxf. 1927 og 1934,
til uvurderlig hjelp med de rikelige sitater. De middelalderske samlinger
Carmina Burana og Carmina Cantabrigenses gir også mye, fordi innholdet
er så mangeartet. Min undersøkelse gjør ikke krav på fullstendighet,
men torde likevel kunne gi en del sikre resultater.
Faral har flere ganger pekt på at de latinske stilkunster fikk anven-
delse også i diktning på fransk og provensalsk. Det er ting som taler
for at det forholdsvis tidlig har eksistert en poetisk teori for provensalsk
også, men den vi har: Las leys damors stammer fra 14. årh. Den er sterkt
påvirket av latin, tar ifølge utgiveren J. Anglade (Las Leys damors,
s. 90) det som passer fra latinske traktater om vers, men retter og fyller
ut av det tradisjonelle provensalske stoff.
De første til å skrive en verslære på morsmålet var sikkert irerne.
Bardediktningen var lærd, den ble lært i nasjonale bardeskoler, og
vekselvirkningen mellom den hjemlige lærdom og den kirkelig-latinske
2) Studi di filologia romanza Vol. 8, 1906, og Memorie del R. Istituto Lombardo
di Scienze e Lettere, Vol. XX, fase. VII. Milano 1899. Forkortet: Mari, Studi og
Mari, I trattati. 2) Jfr. Buli og Paasche, Norsk litteraturhistorie I s. 382.