Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 138

134
Den alminnelige oppdelte stevstrofe som biir gjentatt linjevis mellom
stevbalkene, er også noe annet. Langlokum er en avart som minner
ikke lite om rondeau’en.
Etter denne gjennomgåelsen av nytt og gammelt i Håttalykill må
en kunne si at skalden vel har vært en god skald i gammeldags for-
stand, men han har også vært god »klerk«. Svært lærd trenger han ikke
ha vært, skoleguttene begynte tidlig å øve seg i å skrive latinske Vers.
Johannes Garlandius skriver om seg selv at han enda nesten var en
gutt da han begynte å undervise andre gutter i nomina rerum og fort-
setter (Paetow: Johannes Garlandius, Morale Scolarium, s. 107):
Est liber evolvens rithmos, dictamina metra;
hine dictare scias et metris iungere rithmos.
Et vitnesbyrd om at slike øvelser ble drevet også både i Norge og på
Island er det kjente stedet i Laurentius saga (Biskupa sogur I s. 800):
Laurentius har diktat et brev til en islandsk abedisse, erkebiskopen ber
ham lese brevet for seg, men han er ikke fornøyd med at det er på
vers — eller var det slette vers? for han sa: »vet du ikke quod: versifi-
catura nihil est nisi falsa figura?« Men Laurentius snudde på biskopens
falske heksameter og svarte: »I vet vel også quod: versificatura nihil est nisi
maxima cura.« Det er samme slags moro som det fortelles om i en anek-
dote om den berømte versesmed Hugo Primas fra Orleans (12. århun-
dre): klerkene fra Biois holdt verskonkurranse med klerkene fra Orleans,
en fra den ene byen begynte et vers, og så skulle en fra den annen gjøre
det ferdig. En fra Biois ropte om en halt hoppe som gikk forbi Claudicat
hoc animal, og ingen kunne svare før Primas promte fylte ut heksa-
metret: quia sentit habere pedi mal. Hugo Primas var normanner, han
skrev vers på fransk og er blitt berømt for sin latinske diktning i »Goli-
ard«-stil, var virtuos på begge språkene. I skaldediktningen og i den
middelalderlige latindiktning er det også to slags virtuositet som møtes.
Håttalykill er et forsøk på å forene dem; nufuhdttr torde vise at skalden
også kjente fransk diktning, som alt i 12. århundres begynnelse viser
samme lærde påvirkning.
(Etter at ovenstående forlengst var skrevet ferdig — det vesentlige
av det ble lagt fram i en forelesning ved Universitetet i Oslo høsten
1936 — fikk jeg se en artikkel av Jan de Vries: EEn skald onder de
troubadours, som kom i »Verslagen en Mededeelingen« fra Koninklijke
Vlaamsche Academie voor Taal- en Letterkunde Sept.—Nov. 1938.
Forfatteren har sett overensstemmelsene mellom latinsk middelalder-
poesi og Bagnvald jarls Håttalykill ved konungslag, refrun-strofene og
den syntaktiske eiendomlighet i str. 35. Jeg har Ikke behøvd å for-
andre noe på min avhandling, da våre resultater på dette punkt stem-
mer overens.)