Múlaþing: byggðasögurit Austurlands - 01.01.1997, Qupperneq 45
Álftavíkurfjall og Álftavík
Kálfasaga
Björn Sveinsson, sem lengi var bóndi á Dallandsparti í Húsavík, bjó í
Álftavík 1899-1900. Eftir að hann fluttist í Part og víkin lagðist í eyði
höfðu ýmsir umboð fyrir jörðina, t.d. Jón Arnesen á Seyðisfirði o.fl., en
ekki er þeim sem þetta skrifar kunnugt um eignarhald.
Þegar þessi kálfasaga gerðist hafði umboðið Jónas Gíslason, bróðir Þor-
steins ritstjóra og skálds. Jónas bjó þá á Nesi í Loðmundarfirði, mjög vel
látinn maður. Hann lánaði túnið í Álftavík til slægna eða sló það sjálfur.
Eitt sinn flutti hann þangað þrjá kálfa á bát til hagagöngu um sumarið.
Nú datt Birni á Parti hið sama í hug og Jónasi. Hann átti líka kálf, og
einn góðan veðurdag hrundu þau hjónin, Björn og Ólöf Jóhannesdóttir kona
hans, bát á flot, tóku kálfsa með og reru sem leið liggur suður á Álftavík.
Þau lentu í Lotnu og teymdu síðan kálfinn upp sjávargötuna. Þau sáu kálfa
Jónasar á beit undir Bæjarklettum í hlíðinni.
Sennilega hefur kálfur Björns haft veður af þeim, því allt í einu rak hann
upp baul. Þegar kálfarnir sem fyrir voru heyra þetta taka þeir á sprett út
jaðrana með halana uppsperrta. Þeir halda sprettinum út á Skjónuþúfu, þar
niður brekku og niður á Landsenda. Þar eru standberg í sjó fram og fremst
skörp brún grasivaxin. Kálfarnir vöruðu sig ekki á þessari brún og hentust
fram af henni í sjóinn.
Hjónin sáu þetta, hlupu að bátnum, hrundu honum á flot og reru nú lif-
róður í áttina að kálfunum, sem stefndu á haf út.
Tveim þeirra dapraðist skjótt sundið og drukknuðu, en einn synti með
sperrtan hala og fnæsandi nösum sem mest hann mátti. Þeim tókst þó að
handsama hann eftir hörkuróður, og var þá haldið til lands.
Þau Björn og Ólöf, sem ekki máttu vamm sitt vita, tóku þetta sér mjög
nærri, voru eyðilögð yfir þessu háttalagi kálfanna og brugðu nú á það ráð að
halda til Loðmundarfjarðar með þá dauðu sem þau höfðu náð í bátinn og
hitta Jónas bónda. Þegar þangað kom segir Björn honum alla sólarsöguna
og býður honum sinn kálf fyrir þá dauðu.
Jónas hló dátt að öllu þessu og kvaðst ekki mundu fara að taka gjald af
þeim, best væri að hver hefði sína kálfa sjálfur. Bauð þeim síðan í bæinn.
Halldór Pjetursson
43