Úrval - 01.02.1962, Qupperneq 60
68
ÚR VAL
aðar stökur úr rimum, til dœmis
þetta:
Möndull Grími mein þaö vann,
má að siíku hyggja.
Kroppana um kvöldið hann
kyrra beiddi liggja.
Hún var hjátrúarfull í meira
lagi, og fáar voru þær hégiljur
fornar, sem hún legði ekki trún-
að á. Hún trúði á skrimsl og
forynjur, huldufólk og drauga.
En hún var ekki smeyk við þess
konar hyski, svo sem ráða má af
svefnstööum þeim, sem hún
kaus sér í útihúsum, afkimum
og skotum. Hún var ekkert að
fárast yfir tilvist þess konar ó-
kinda. Hún kunni líka skil á
öfuguggum og bjarnarsilungum,
baneitruðu fiskakyni, og ýmsa
orma ætlaði hún banvæn kvik-
indi. En mest bar þó á trú henn-
ar á fornaldarfjársjóði, sem hún
hugði fólgna í jörðu. Hún var
sifellt að leita þeirra og fíktist
af þeim sökum eftir moldarverk-
um. Þætti henni sækja að sér,
krossaði hún dyr og hurðir og
tuldraði fyrir munni sér, og
stundum kom fyrir, að hún gekk
fram og aftur, réttsælis og rang-
sælis, þegar henni þótti mikils
við þurfa.
Eitt sinn bar það við í ofsa-
roki síðla sumars, að skánar-
hraukur fauk og buldu flögurn-
ar á þaki fjárhússins, er hún svaf
í. Þótti henni einsýnt, að þetta
væri gerningaveöur, og væru ill-
ar vættir á ferli. Ekki yfirgaf
hún samt húsin, heldur signdi
allt i kringum sig og þuidi jafn-
framt mergjaðar særingar, likt
og þeir, sem forðum liétu bæði á
Þór og Hvíta-Krist sér til vel-
farnaðar. En ill þótti henni sú
nótt.
í annað skipti gerðist það, að
hún villtist á Botnsheiði í dumb-
ungsveðri. Hafði verið reynt að
aftra því, að hún legði á heið-
ina, en hún fór sínu fram. Eftir
á var hún sannfærð um, að þetta
hefði verið gerningaþoka.
„Ekki vissi ég fyrr, að hann
væri göldróttur," sagði hún uni
þann, er hún haföi fyrir sökum.
Verkkunnátta hennar var ekki
mikil og öll á gamla vísu. Hún
var forkur að dugnaði við rakst-
ur og ávinnslu á túni, og alla
vetur spann hún þindarlaust og
þeytti þá rokkinn af miklu forsi.
Hún lék við hvern sinn fingur i
mógröfum, og ekki sárnuðu
henni svo mjög lófar, þótt hún
héldi nótti með degi í fé við
rúningu á vorin. Kálgarða stakk
hún og lúði, bæði á þeim bæjum,
þar sem hún dvaldist á vorin
og sumrin, og hjá kunningjum,
sem hún bar góðan hug til. Fast-
ast sótti hún rakstur, þegar verst
var veður, og jafnan var hún
stúrin í skapi, ef mikil Ijá var