Árbók Hins íslenzka fornleifafélags - 01.01.1965, Blaðsíða 100

104
ÁRBÓK FORNLEIFAFÉLAGSINS
se fig. 3. Kurvene behever ikke være karkteristiske for ull fra for-
skjellige dyr.
Ved sortering kan en fá fjernet de grovere fibre og htíynet
kvaliteten. Fibre fra unge dyr er finere enn fibre fra fullvoksne.
Ved gamle tekstiler má en vanligvis regne med at endel av de
finere fibrene til en viss grad gár tapt hvis tekstilene torker og blir
spro, idet fibrene sprekker. Imidlertid viser báde Nahliks resultat
og det resultat forfatteren er kommet til for Osebergmaterialets
vedkommende, at kurvene for fiberdiameterfordeling og verdien
av variasjonskoeffisienten for det arkeologiske materiale gir mulig-
heter for bedommelse av kvaliteten av fiberen. Jevnfor: Anna M.
Rosenqvist: Investigations on Woollen Fibers in the Oseberg Find,
ca. 850 A.D. IIC 1964 Delft Conference on the Conservation of
Textiles (2nd ed.) 1965 p. 133—141. En meget fin kvalitet kan
være et uttrykk for en hpy sorteringsteknikk. Dette synes á være
tilfelle med fibre fra billedveven i Osebergfunnet 025a, som viser
en overflatestruktur som spælsau, og middelverdi og variasjons-
koeffisient som merino.
Tabell I viser data for endel undersokte fibre. Kurvene pá figur
3 viser fiberdiameterfordelingen for en del moderne ullsorter, samt
for Snæhvammur. Mohair og spælsau er ikke sortert, om merino
er dette ukjent. If0lge litteraturen kan mohair forekomme i mange
kvaliteter, fra de fineste kje, gjennom fibre fra 1—2—3 árs gamle
dyr til meget grove sorter. Den prove som det er lyktes á fá, er
ikke kvalitetsbetegnet, og h0rer til de groveste. Mohairfibrene er
ualminnelig glatte, og filter ikke. Dette er ogsá karakteristisk for
de fine diamantkyperter. 029a har et merkelig glatt og hardt ut-
seende, uvanlig for alminnelige ullstoffer, (forfatteren har bare
sett fotografi av Snæhvammur). Pá den annen side har vi vel ikke
idag stoffer av vanlig ull sá hárdt spunnet og med sá mange tráder
pr. cm2. Kvaliteten av Snæhvammur ligger nærmest mohair, men
noen entydig konklusjon om fibersorten gir ikke disse kurver.
Kurver pá fig. 4 fra samme sort vevninger i Oseberg og Hyrt
gir interessante detaljer. De to groveste, 044 og 0 LIIIa«, viser seg
mikroskopisk á inneholde vanlige sau-ullfibre. Veften i 044 er fin-
ere enn varpet. Kvaliteten i 0 LIIIa« er som for en spælsau. Av
alle undersokte fibre er Hyrt den som viser hdyest kvalitet. Ovei'-
flatestrukturen er ogsá av en annen type enn vanlig sau-ull, og
likner pá 029a og 3931.