Ritröð Guðfræðistofnunar - 01.01.2000, Qupperneq 126
Sigurbjörn Einarsson
Þetta er eftir síra Valdimar, úr Biblíuljóðum hans (I. bls. 249). Hann er að
endursegja söguna um Salómons-dóminn fræga, sem er skráð í 1. Konunga-
bók (3.kap.): Tvær portkonur voru í sama húsi. Önnur þeirra fæddi barn og
þremur dögum síðar varð hin konan einnig léttari, en hennar barn dó um nótt
og móðir þess laumaði því til hinnar konunnar, þegar hún var í svefni, og tók
barn hennar.
En þegar sú vaknaði skildi hún, hvað hafði gerst og vildi fá barn sitt aft-
ur, en hin synjaði þess. Loks gengu þær fyrir konung með barnið og þráttuðu
frammi fyrir honum, þangað til hann lét sækja sverð og bauð að höggva barn-
ið í tvennt og láta þær fá sinn helminginn hvora. Þá kom í ljós, hver var hin
rétta móðir, hún bað konung að láta heldur hina konuna fá barnið en að deyða
það. En hin lét sér vel líka, að það væri hlutað sundur og að hvorug nyti þess.
Sagan bregður upp mynd, sem er haglega dregin með lifandi dráttum.
Sögumaður hefur næmt skopskyn, það er hýr kímnisglampi í augum þess al-
vörumanns, þegar hann rekur söguna.
Síra Valdimar finnur það og kann því vel. Þannig var hann sjálfur á svip-
inn einatt, þegar hann sagði frá atvikum úr mannlífinu. Svo segja kunnugir
samtímamenn.
Þegar hann fer að endursegja þessa biblíusögu sér hann konurnar fyrir sér
á leiksviði, sem ósjálfrátt verður til í huga hans, og þaðan heyrir hann orða-
skiptin.
Hann hafði borið við að semja leikrit í skóla. Hér setur hann saman svo-
lítinn leikþátt. Hvað sem öðru líður fær orðaskak kvennanna fjör og líf í með-
förum hans og jafnframt veruleikablæ.
Hannes Hafstein hefur séð, að þessi texti var betur fallinn en aðrir eftir
sama höfund til þess að gamna sér við í þeim hermileik, sem hann var að leika.
Vafalaust hefur honum líka verið ljóst, að hann var hvergi fjær því en í
þessu tilviki að koma til skila atkvæðamiklum auðkennum þess höfundar, sem
hann var að stæla. En hann hefur ekki efast um, að sr. Valdimar ætti heima
með þeim útvöldu þjóðskáldum, sem væru þess virði að gera þessar gælur við
þau.
Þótt ég væri seinn á mér að þekkja sr. Valdimar í fyrrgreindum félagsskap,
hef ég efalaust kunnað meira eftir hann en hin skáldin, sem þar var að finna,
þó að ég hafi varla kunnað að nafngreina hann sem höfund sumra þeirra ljóða,
sem ég kunni best.
Meðal fárra mynda, sem prýddu þiljur baðstofunnar heima, var ein af hon-
um (önnur var af Matthíasi), prentmynd allstór í heimasmíðaðri umgjörð, lík-
lega klippt út úr blaði. Þó að ég vissi nafnið á þeim manni, hef ég víst ekki
lengi vel tengt myndina við jarðneskan veruleik. Bæði var þetta andlit yfir-
124