Úrval - 01.12.1961, Qupperneq 63
LEÐURBLÖKUR IIEYRA í MYNDUM
71
grein fyrir. En án hennar mundi
endurkastið frá hlutum, mis-
munandi langt undan, renna
saman í ósundurgreinanlegan
heildarhljóm. Engu að síöur er
það óvefengjanlega sannað með
rannsóknum og tilraunum, aS
leSurblökur gera sér nákvæma
mynd af umhverfinu meS því
að beita heyrnarsjóninni ein-
göngu, svo nákvæma, að þær
„sjá“ örsmá skordýr á flugi,
taka stefnu á þau og veiða
þau fyrir hnitmiðuð, leiftur-
snögg viðbrögð. Þá er einnig
puðsætt, að þær eru þess um-
komnar að greina endurkast
eigin lendingarhljóðmerkja frá
endurkasti af könnunarhljóð-
merrjum annara. Að öðrum kosti
gæti hver einstök leðurblaka ekki
stjórnaS flugi sínu á þennan
hátt, þar sem hún er í þéttum
sveimi ieðurblakna, svo að
hundruðum skiptir, í myrkum
helli og hver einstök þeirra gef-
ur frá sér yfirhljóösmellina án
afláts, eins og mörg hundruð
hriðskotabyssnm sé beitt í einu,
— og stýra flugi sínu eftir end-
urkasti þeirra af hinni furðu-
legustu nákvæmni. Þarna er um
að ræða skynjun, sem okkur
er ofvaxið að skilja, enn sem
komið er, — fyrst og fremst
fyrir það, að hún á sér ekki
neina hliðstæðu í okkar eigin
skynjunum. Yið getum ekki einu
sinni skynjað könnunarhljóS-
merkin og endurkast þeirra, —
en það eru þær forsendur, sem
heyrnarsjón leðurblökunnar er
háS, — með okkar eigin skyn-
færum.
Það er ekki ýkjalangt síðan,
að vísindalegar rannsóknir og
tilraunir leiddu i Ijós, að leSur-
hlökur væru þessum furðulega
skynjunarhæfileika gæddar, og
enn hefur jafnvel ekki unnizt
timi til að rannsaka hann til
hlítar. Og það ætti aS minnsta
kosti að sannfæra okkur um,
að þaS er fleira í riki náttúr-
unnar en vísindi okkar dreymir
um, enn sem komið er, — svo
að oröum Hamlets sé eilítið
hnikað til.
Dúntekja stórminnkar á íslandi.
Dúntekja á Islandi var samkvæmt skýrslum (áreiðanlega frekar
vantalið en oftalið) 3573 kg árið 1910. Árið 1930 var hún komln
niður í 3631 kg, og árið 1959 niður í 1711 kg.
-— Skv. Árbók landbúnaðarins.