Andvari - 01.01.1882, Qupperneq 166
162
Um lánstraust
á að styðja þá eðr tryggja. petta þrent skulum vér
nú skoða.
1. Hvað er bankaseðill? Hann er skuldbindíng af
bankans hálfu fyrir láni. Hjá hverjum er lán þetta fengið?
Hjá handhafa seðilsins. Hvenær á að greiða þetta lán?
Hvenær sem handhafi vill, það er, hvenær sem hann
kemr með skuldbindínguna, seðilinn, alteins og hverr
annarr skuldbréfseigandi eðr víxilseigandi kemr með
skuldbindíng skuldunauts síns þá er hún er komin í
eindaga. Seðillinn er því, nákvæmara sagt, skuldbréf
það eðr víxill sá er einlægt er -í eindaga, en sem þó
aldrei þarf að endrnýa, og aldrei að leysa fremr en eig-
andi eðr handhafi vill. En hvað kemr til þess að seðlar
ganga sem peníngar? Ymislegt ber til þess. Fyrst er
það, að þótt þeir só eigi í sjálfu sór nema kvarnir eðr
bréfsnipsi, svo sem öll gjaldbréf önnur eru, gera þeir
sarnt hið sama gagn sem peníngar í viðskiftum manna
alla þá stund, er menn geta treyst því að skuldunautr-
inn, bankinn, greiði þá með peníngum jafnskjótt sem
handhafi vill. Svona er því varið með hvert gjaldbréf
og skuldbréf annað. Veðbréfin eru eigi þessu lögmáli
undan þegin, því veðið er gjaldtryggíng í tilteknum hlut,
og missi hlutrinn gjaldtryggÍDg sína, þá roissir og
vedskuldabréíið að sama skapi verðmæti sitt eðr gjald-
traust. En í annan stað hafa seðlar þá yfirburði yfir
skuldbréfin, að þeir eru miklu handhægri og liðugri í
öllum viðskiftum, af því að þeir eru eigi eindagaðir,
enga áskrift eðr ábekíng (endossement, in dorso) þurfa
þeir sem víxlar, og þeir hafa miklu stærra umfeiðar-
svæði en víxiarnir, því lengra sækja lánbónamenu að
landsbanka en viðskiftamenn að kaupmanni; en lán-
þegjarnir dreifa seðlunum aftr út frá sór til sinna við-
skiftamanna, en eyða þeim eigi sem kaupvarníngi, og
munar það miklu. Meðan seðlarnir haf'a á sér traust
manna, ganga þeir í viðskiftum alveg sem peníngar, og