Skírnir - 01.01.1974, Side 160

154
ÓLAFUR JÓNSSON
SKÍRNIR
lægge sig som et Brudesl0r, som et Ligklæde over Jorden, lad Aanden fryse
i din Mund og Haabet i dit Hjerte og Blodet i Doden i dine Aarer - dybt
nede lever Ilden. Maaske sagde de saadan. Og hvad bet0d saa dét? Maaske
sagde de ogsaa noget andet. Men naar undtoges disse sorte Ringe var i hvert
Fald alt hvidt, især Bygdevandet - en glimmerhvid Flade og glat som et
Stuegulv. Hvem laa det der og indb0d til dans?
Og som f0dt af alt dette hvide, med Kraternes sorte Ringe og enkelte
troldlignende Lavas0jler ragende op hist og her, var der over denne S0ndag i
Bjergbygden en H0jtid, saa det sugede i Brystet, en umaadelig, uskyldshvid
Helg omgav den stille Hviledagsr0g fra de spredte, lave Gaarde, som næsten
blev borte under Sneen, en ufattelig og ufatteligt forjættende Stilhed - Advent.
Advent! ja ... Benedikt tog med Varsomhed Ordet i sin Mund, dette store
stille, forunderligt fremmede og dog samtidigt hjemlige Ord, maaske for
Benedikt det dybest hjemlige af alle. Ganske vist, han vidste ikke saa n0je
hvad det bet0d, men det var dog Venten i det, Forventning, Forberedelse -
saa meget forstod han. Efterhaanden som Aarene gik var dette ene Ord
kommet til at omfatte saa godt som hele hans Liv. For hvad var hans Liv,
hvad var Menneskets Liv paa Jorden om ikke en ufuldkommen Tjeneste, som
dog bares oppe af Venten, Forventning, Forberedelse? (9-11).le
Það er Benedikt sjálfur sem sér og skynjar það sem hér ber fyrir
sjónir, hið stórhreinlega, stílfærða landslag sögunnar, rist tákn-
legum rúnum. En eru þetta hans orð, kemur hann sjálfur orðum að
því sem fyrir hann ber? Nei, enda væri þá sagan sögð í lstu frekar
en 3ju persónu. Það er sögumaður sem orðar hér hug og tilfinning-
ar Benedikts, alla tíð samferða honum um fjöll og firnindi, sum-
part sem næst hans eigin hugsun og orðfæri en sumpart upp á nýtt,
aukið nýjum og víðtækari skilningi sögumannsins sjálfs á mann-
inum og ferð hans og auðninni umhverfis. Benedikt er aldrei ein-
vörðungu séður að innan, alltaf að utan, úr meiri eða minni nám-
unda, sögumaður er stundum nær, stundum fjær, en hvarvetna
færir hann efnivið sögunnar í stíl ogleggurhann um leið út fyrir les-
anda, tákngildi mannsins í auðninni: hins góða hirðis sem Gunnar
Gunnarsson skrifaði um sinn fyrsta litla söguþátt út af í eftirleit.
Sagt var að Sigurbjörn: sigurs-björninn tæki stundum á sig allt að
því táknlega mynd í Blindhúsum. En það er þá fyrir annarra milli-
göngu, tam. sjón og skilningu Lúðvíku dóttur hans; og þá er um
leið annað efni vakið: hún sjálf og hvernig henni sé farið:
Hun ser paa Faderen, som sidder der med sin Pisk lagt over Knæerne og
Koppen i den ene Haand, en Skive Br0d i den anden [...] Ludovika maa se