Skírnir - 01.01.1974, Qupperneq 161

SKÍRNIR
KASTA BRAUÐI ÞÍNU Á VATNIÐ
155
paa ham, som han sidder der, svær og kantet, groft tilhugget, men udbrydelig.
Over hans graa Ansigt er der en flygtig R0dme, næppe synlig. Han har det
godt - í 0jeblikket ... Ludovika smiler. Ved vist ikke af det; - men smiler.
Smilet forlader hende ikke i Dag. Maaske b0r man ikke kigge ind bag dette
Smil? Maaske ikke. Omend man jo ikke vilde faa andet at se, end et enkelt
og varsomt Pigesind - megen Ungdom - megen Ungdom og ubevidst Helte-
mod. Alt under et sært Lys af Dr0mme - i Skæret fra en selvnæret Sol (88-
89).li
Á þennan hátt sjáum við Benedikt aldrei í Aðventu, svo freist-
andi sem það þó væri af fyrirmynd hans í Eimreiðinni, numinn ann-
arra sjón og hug. En listaraðferð Aðventu liggur einmitt í því
hversu náið fer saman ytri og innri lýsing, fólk, atburðir, landslag
einkum numið sjón og hug Benedikts sjálfs um leið og því er fyrir
milligöngu sögumanns lögð víðtækari merking til: vísvitaður
boðskapur sem saga eins og Blindhús, eða Kast dit Brpd paa
Vandet, ber engan.
Um Geirþrúði Greul segir í sögu hennar að hún „endte med at
annamme Livet - og lægge det hen som uforstaaeligt. Hvad andet
var der at gpre?“ (53). Er það ekki líka þetta sem gerist í Blind-
húsum? Það er margt lífið þó lifað sé .. . En Geirþrúður hefur ekki
margt að segja sjálf, neitt heldur en Hjörtur og Sigurbjörn, Lúð-
víka í Blindhúsum um „lífið“, hvernig því sé í verunni háttað, eða
hvernig eigi að lifa svo vel sé. Aftur á móti hefur Aðventa margt að
segja um þetta efni, lífið og manninn:
For Mennesket hænger ved sine Ting, hænger ved sig selv og sine Ting ud-
over D0den, ængstes for at tabe Livet - dette det Virkeligste af alt virkeligt,
dette det Skr0beligste af alt skr0beligt, dette det Uendeligste af alt uendeligt
- tabe det af Hænde. Ængstes for den Ensomhed, som betinger hans Selv og
er hans Selv, ængstes for at staa uden Medmennesker omkring sig, og maaske
glemt af Gud (19) ... Paa en Maade var vel alle Dyr Offerdyr. Men - var
ikke alt Liv Offer? Naar det levedes retteligt? Er det ikke det, som er Gaaden?
- at Grokraften er en indre, er Selvfornægtelse. Og at alt Liv, som ikke i sin
inderste Kærne er Offer, er formasteligt og gaar mod D0d? (57-58) ... Dér
laa de, de Tre, et Par Fod under Jorden, uanselige og knap for Liv at regne.
Dog skal de vaagne til Bedrifter, til noget som de fleste andre vilde være ude
af Stand til, til noget som de alene kan og er villige til. Er de ikke saa uan-
selige som de lader? Hprer de til en Sammenhæng og kan ikke undværes?
Henover dem skrider Natten (67-68) ... Saa vrang kan Jorden te sig mod
Mennesket, at den helt lukker sig for det. Saa kan man selv se, hvad der er at
g0re. Men Benedikt fandt jo paa Raad. Det er Menneskets Opgave, maaske