Ritið : tímarit Hugvísindastofnunar - 01.01.2019, Page 255
SOFFÍa aUðUR BIRGISDóTTIR
252
í þeirri staðreynd felst áhrifamáttur skrifanna. Hrund ólafsdóttir segir að
„með því að lýsa því sem er, tala gegn þöggun, nota skáldskapinn til þess að
hrista upp í teprum, eða bara öllum þeim sem hafa siglt með straumnum“
taki Elísabet sér mikilvægt vald.68 Taka má undir með Hrund að „verk Elísa-
betar Jökulsdóttur eru borðleggjandi valdefling“ – í samfélagslegum skiln-
ingi sem og fyrir hana sjálfa, eins og kemur skýrt fram í tilvitnuðum orðum
Elísabetar hér að ofan, um aflið sem er „sterkara en allt annað,“ skáldskapinn
sem „lifir allt af ef maður segir satt“ (181). með skáldskap sínum hefur Elísa-
betu Kristínu Jökulsdóttur tekist að marka sér stöðu og um leið sérstöðu
í íslenskri bókmenntasögu. með skrifum sínum um líkamann, kynverund
kvenna, sálræna og líkamlega kynjabaráttu, hefur hún varpað nýju ljósi á þær
skorður sem kvenhlutverkið hefur sett konum. Í greiningunni hér að ofan
á skrifum Elísabetar hefur verið sýnt fram á hvernig hún notar tilfinningar
sem „eldsneyti fyrir hugmyndir“ sem miðlað er um líkama. Í þeirri aðferð
Elísabetar að nota kvenlíkamann sem skurðpunkt hugmynda felast hennar
skáldskaparfræði.
Ú T D R Á T T U R
„Tilfinningar eru eldsneyti fyrir hugmyndir“
Um skáldskaparheim Elísabetar Kristínar Jökulsdóttur
Í greininni er rýnt í höfundarverk Elísabetar Kristínar Jökulsdóttur með sérstakri
áherslu á skáldævisöguna Heilræði lásasmiðsins og önnur verk sem byggja á sjálfsævi-
sögulegri reynslu höfundar. Verk Elísabetar fjalla mikið um kvenlíkamann, þrár hans
og langanir, vanmátt og veikleika í ákveðnum aðstæðum. Skrif hennar um sjálfið,
líkamann og kynverund kvenna hnitast um andstæðuna ást og höfnun. Þráin eftir
ást og viðurkenningu er hið sterka afl sem knýr skrifin áfram og í skáldskaparheimi
Elísabetar fer fram óvægin og djúp sjálfsskoðun. Þráin er nátengd kvenlíkamanum
og kynorkunni og Elísabet glímir við spurninguna um ‚kveneðlið‘ og veltir fyrir sér
hvað sé fólgið í því að vera ‚kona‘. Elísabet lýsir kvenlíkamanum í allri sinni nekt og
varnarleysi og sýnir hvernig hann er vettvangurinn þar sem helstu átök sjálfsver-
unnar við sjálfa sig og aðra eiga sér stað. Þá stillir Elísabet gjarnan upp andstæðum
heimum í verkum sínum. Í þeim takast á töfraheimur og raunveruleiki, heimur föður
og heimur móður, heimur barns og fullorðins, heimur sálrænna erfiðleika og ‚heil-
brigðis‘. Klofningur sjálfsins er þrálátt þema í skrifum Elísabetar, sem og baráttan
68 Hrund ólafsdóttir, „Ekkert pláss fyrir ást“.