Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Blaðsíða 60

58
undersøkelse på enkelte punkter. Vi skal se nøyere på noen av de
stiltrekk han nevner, og noen han ikke nevner. Vi vil se på deres
fordeling i sagaen på bakgrunn av det mønstret vi har sett at skil-
lene ved kap. 31 og kap. 100 danner. Stort nærmere løsningen av
forfatterproblemet kommer vi neppe. Men så lenge det ikke fore-
ligger en detaljert og systematisk analyse av språk og stil i sagaen
sammenholdt med andre sagaer, kan kanskje det materialet som
her skal belyses, ha en viss verdi.
For å stille de aktuelle ordene i et visst relieff er de sammen-
holdt med de fullstendige listene over ordforrådet i Heimskringla
i Einar Haugens Norwegian Word Studies 2, Madison 1942. Hans
lister omfatter også Egils saga og Njåla. Hvor henvisningene i det
følgende gjelder de tre tekstene samlet, er de betegnet EH. I
Haugens lister er finnestedene bare oppgitt for ord som forekom-
mer fem ganger eller færre i de tre tekstene tilsammen; men i den
foreliggende undersøkelsen, hvor det oftest dreier seg om sjeldne
ord, gir listene likevel langt på vei god hjelp. Ved vurderingen av
tallene i det følgende bør en huske at teksten i Heimskringla (Hkr.)
er henimot tre ganger så lang som Sverres saga.
Sverres saga siteres etter Indrebøs utgave: Sverris saga etter
Cod. AM 327 4°, 1920. Sagaen er også overlevert i AM 81a Fol.
(Utg. A. Kjær og L. Holm-Olsen, 1910-47), i Eirspennill, (Utg.
Finnur Jonsson, 1916) og i Flateyjarbok. (Utg. Unger og Vigfus-
son, 1860-68). Henvisninger til Hkr. gjelder Finnur Jonssons ut-
gave, 1-4, 1893-1901. I alle sitater er språket normalisert.
Som tidligere nevnt, kan Sverres personlighet skimtes klarere
bak framstillingen i sagaens første del enn senere. At han her “selv
satt over og rådde for hva som skulle skrives”, har ført til at for-
fatteren flere ganger kan fortelle hva Sverre følte, tenkte og ville,
og at han flere ganger fastslår at Gud griper inn og hjelper Sverre
(se Holm-Olsen 1953, s. 57 ff.).
Av og til kommer forfatteren med sterke autorale utsagn, som
i kap. 13, s. 13.27-30: En nu er pat gllum audsynt at så floti bar
pann farm er ætladr var til peira storvirkja er på våru eigi fram komin
ok hærri tignar enn på hafdi hann. En lignende uttalelse finnes i
kap. 20, s. 23.13-17, og den mest særpregede i kap. 18, s. 20.3-12:
med pvi at almåttigr gud ok hin helga Maria hafa margan fagran sigr