Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Blaðsíða 296

280
unner sperre-loftet: dagligstue, arbeidsrum, soverum for ham
og hele familien.
Her var hans redskaper, penn og blekk, på et bord ved vin-
duet. Men når han skrev, sat han på en krakk med et brett på
fanget. Og her tilbragte han — så vitt jeg skjønte — meste de-
len av vinteren, og ellers når han hadde fri fra sit gårds-arbeide.
Så dro han frem sine manuskripter: seks svære binn om Is-
lans prester, fint og tett skrevet, — og så kom desuten flere
binn med tillegg.
Om inhollet kan jeg ikke dømme; men et kjempe-arbeide er
bare skrivingen. — Og det er gjort uten håb om noensinne å
se det i trykken. Det skal være et arbeide som han testa-
menterer kommende slekter, som skal opbevares på selve Kjø-
benhavns universitets-bibliotek — (hvis det da ikke nu skal gå
til biblioteket i Reykjavik?)
Sandelig, jeg fikk beundring for denne gamle mannen, som
jeg sto der i det trange rum. — For hvem arbeidet da han?
Ikke for berømmelsen — det måtte da være eftertidens. —
For menneskeheten ?
Fattig som Job, i disse omgivelser, med den utette torven
like over hodet så han stanget op i den, — aldrig noenting
lært, bare gravet i jorden. Ja, vi arbeider fordi vi må, selv om
det er på islanske prester.....Vore mål biir store nokk, når
vore skylapper bare gjør synsvidden liten nokk.
Utett ja? Det var så utett det torv-taket, at når det regnet,
måtte han sitte kroket over manuskriptet for at det ikke
skulde sile ned på papiret, men på ryggen hans isteden.
Det er Islann! Tynget unner minner, mest til forkrøbling,
lever det i fortiden, — glemmer nutiden, — og bruker stutt-
orvet.
Om natten den 2. august gie vi i dyster stemning ut av
Dyrafjorden igjen”.
Det er lidt af de minder, den gamle “kalveskindslap” kan for-
tælle fra sin hædersplads i et jysk provinshjem.