Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Blaðsíða 67

65
leid, kap. 125, s. 132.20-21: Tconungrinn litadisk um ok tok seint til
orda ok mælti.
Ovenfor (s. 61) ble det sammenfattende sagt at selv om forfat-
terbemerkningene er mest framtredende i Gryla-delen, synes de
alt i alt å gi sagaen til og med kap. 100 et annet preg enn den siste
del, fra kap. 101 av. Nå kan det tilføyes at en rekke karakteristiske
ord og uttrykk ser ut til å følge samme mønster når det gjelder
Gryla-delen og den følgende del til kap. 100, men at slike ord også
til dels er med på å prege den siste del, slik at de bidrar til å binde
hele sagaen sammen fra begynnelse til slutt.
La oss her igjen se på det ovenfor (s. 59) siterte tekststykket
fra kap. 98, s. 104. Kapitlet følger som avslutning på beretningen
om Magnus Erlingssons gravlegning i Kristkirken i Bergen, og
handler i sin helhet om ham, hans vennesælhet, hans andre egen-
skaper og hans utseende. Stykket må være skrevet atskillige år
etter begivenhetene i 1184. Den som fører pennen, kan se tilbake
på kampene om kongemakten ut gjennom 1190-årene og kanskje
lenger: pat reyndisk sidan at peim vard gott til lids er hans afspringi
kglludusk vera, sem enn mun sagt verda sidarr, og fortelleren føyer
til, og taler i første person: ok hyggjum vér pess mest hafa at notit at
gilu landsfolkinu var svå kært alt afkvæmi Sigurdar konungs Jorsala-
fara ok Eysteins konungs, brodur hans; en peir hgtudusk vid ætt
Haraids gilla ok vildu peiri fyrirkoma, kglludu på hina verstu sending
hafa komit i land er hann kom i Noreg. Ordene sikter bl.a. til flokker
som ble reist fra 1190 av med angivelige sønner av Magnus som
kongsemner. I 1190 kom Vårbelgene til Norge med en liten gutt
som de utgav for å være hans sønn. De ble slått og kongsemnet
drept samme år. I 1193 samlet Øyskjeggene seg om en Sigurd som
skulle være sønn til Magnus. De ble slått og Sigurd drept i 1194. I
1196 ble Baglernes flokk reist og tok til konge Inge, som de sa var
sønn til Magnus. Han døde i 1202. Igjen ble det lansert en angive-
lig sønn til Magnus, Erling Steinvegg, som var Baglernes konge
fra 1202 til han døde i 1207.
Kap. 98 står også i 81a, Eirsp. og Flat. Det må derfor stamme
fra et felles grunnhåndskrift, og kapitlet er neppe føyd inn der av
en avskriver. At det gis en samlende karakteristikk av Magnus
ved avslutningen av hans liv, er naturlig, og kapitlet har en funk-
5