Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Blaðsíða 78

76
Som en kunne vente biir avvikene ikke store eller mange. Larsson
fører opp for seg under bokstaven æ alle ord med u-omlydt a, en-
ten a er opprinnelig lang eller kort, Holtsmark lar den lange
u-omlydte a gå til a (d), den korte til o, selv om noen av de eldste
norske kilder kunne tale for Larssons valg. Den isl. konkordans
bar privativpart. o-, den norske velger u-, også her har kildene
begge deler. Den isl. har endelsesvokalene e og o, den norske prak-
tiserer vokalharmoni, og endelig mangler selvsagt h foran l, n og r
i de norske tekstene. Den gammelnorske thesaurus har bygd videre
på det system som Holtsmark benytter, og det har vist seg å passe
bra også for tekster etter 1250-1300, særlig fordi vokalfonemene
i norsk ikke er utsatt for så store endringer som i islandsk fra samme
tidsrom og seinere.
Jeg begynte med å stille spørsmålet om vi, etterhvert som kunn-
skapsmassen øker, må innstille oss på separate ordbøker for gam-
melnorsk og gammelislandsk. Svaret har betydning for opplegget
av framtidige ordboksarbeider. Vanskene melder seg kanskje først
etter 1250/1300, når de fonologiske, morfologiske og syntaktiske
særtrekk kommer alt sterkere fram. En samnormal fiksert til ca.
1300 (eller seinere) må alltid bli et kompromiss eller en må velge
ett av språkene. På den annen side er ordforråd og betydninger
praktisk talt felleseie, de legger ihvertfall ikke store hindringer i
veien for en samlet behandling. Det er å håpe at den nye norrøne
ordbok vil gi oss tilfredsstillende løsninger slik at den, ved siden
av å registrere og definere det store ordmaterialet, også vil gjøre
rede for særegne trekk i islandsk og norsk. Men selv om dette ver-
ket biir det største og fyldigste som hittil er prestert, er det nød-
vendig å søke videre fram, og da spørs det om ikke idéene fra 1934
om en norrøn thesaurus bør overveies på ny. Det står i dag helt an-
dre tekniske hjelpemidler til rådighet enn for 40-50 år siden; ko-
piering, lagring og distribusjon skaper heller ingen vansker. Opp-
gavene kan nå fordeles på flere “verksteder”, og det biir nærmest
likegyldig hvor selve sentret for samlingen befinner seg. Saka
måtte kunne løses enten på nordisk basis eller som et samarbeids-
prosjekt mellom Danmark, Island og Norge.