Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Blaðsíða 73

71
trekk, desto klarere kommer individuelle, lokale og kronologiske
forskjeller til syne. Også spesielle gammelnorske og gammelisland-
ske særdrag biir klarere etterli vert; det er nyvinninger som må få
konsekvenser for presentasjonen av stoffet. Dersom syntaktiske
særtrekk for islandsk og norsk kan påvises i betydelig omfang, kan
det aktualisere tanken om særbehandling. Det vil vi få et klarere
syn på når syntaktiske analyser en gang vil foreligge for de enkelte
verk.
Det største problemet hittil i den norrøne leksikografien har
likevel vært normalen, mønsteret som ordmaterialet skal rette seg
etter i oppslagsformene. Det kan være lærerikt å kaste et blikk
bakover i tida. Inntil denne dag har det vært slik at enhver ord-
boksforfatter (og grammatikk-forf.) har valgt sin egen normal,
ikke to oppslagsverk samsvarer fullt ut i fonem- og alfabetsyste-
met. Denne uklarheten skyldes de historiske forhold; vår viten-
skap er en sjølgrodd vitenskap i stadig utvikling, men med et ma-
teriale og et siktemål som aldri har vært skikkelig definert verken
i tid eller rom. Ikke en gang benevnelsen på det språk som skal
beskrives, har det vært synderlig enighet om. Inntil Rasmus Rasks
tid har det i Danmark og Island vært vanlig å kalle de leksikalske
arbeider, trykte ordbøker og håndskrevne ordlister for islandske
(Lexicon Islandicum o.l.), naturlig nok ettersom omtrent alt vi
har av denslags er forfattet av islendinger. Noen fast normering
har ikke forekommet og var heller ikke å vente. Stoffet har vært
hentet både fra eldre og nyere tid, skriftlig som muntlig, en blan-
ding som også preger de leksikalske arbeidene. Også den første
større ordbok, Rasmus Rasks utgave av det manuskript som is-
lendingen Bjorn Haldorsson hadde levert fra seg i 1786, fikk be-
tegnelsen islandsk, “Lexicon Islandico-Latino-Danicum” Biornonis
Haldorsonii, Kbh. 18143. Men der lå allerede nye signaler i lufta.
I Præfatio/Forerindring til ordboka, forfattet av prof. P. E. Mul-
ler, slår den oppfatning tydelig igjennom at språket i de gamle is-
landske (og norske) skrifter er identisk med det gamle nordiske.
Han taler om savnet av hjelpemidler “ved hvilke Nordens Old-
3 Om den “normal” som forfatteren har benyttet kan en godt være enig med
forfatteren til “Forerindring” s. XIII: “Ogsaa vor Lexikograph har dannet sig
sine egne Retskrivningsregler, som ei alle ere gyldige —