Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Blaðsíða 75

73
skjønt fenomenet ikke opptrer i noen norske dokumenter. Likeså
ble den korte ø og u-omlydsproduktet av kort a betegnet med 6, i
samsvar med ntviklingen i islandsk; i norsk faller de to lyd ikke
sammen. I bøyningsverket ble også samsvaret med islandsk opp-
rettholdt, her er forøvrig avvikene få og små. Til gjengjeld ble det
etter norsk (og tidl. isl.) mønster skilt mellom æ og ce og mellom i
og y, og aksenttegn ble brakt entydig for å merke ut lange vokaler
på etymologisk grunnlag uten å ta hensyn til særutviklinger, f.eks.
sekundære forlenginger og diftongeringer i seinere islandsk.
Det norske syn falt Oldskriftselskabet tungt for brystet. Ikke
før hadde man fått bukt med den svenske sjåvinisme som hadde
henført både litteratur og språk til Sverige og kalt det “gammal
gothska”, “gammal swenska” o.l., så kom nordmennene med sine
nasjonale krav. Man burde heller samle seg om en felles oppfat-
ning og en sams nomenklatur. - En slik holdning var i virkelighe-
ten urealistisk. Hvor lite samkjørt partene var, viser det faktum
at hele tre større ordboksprosjekter var i gang samtidig og uten
noen særlig forbindelse med hverandre. De forelå i tur og orden
med få års mellomrom: “Oldnordisk Ordbog” ved det kgl. nord.
Oldskriftselskab, redigert av Erik Jonsson, Kbh. 1863; “Ordbog
over det gamle norske Sprog”, av J. Eritzner, Kra. 1867 (i ett bind,
de første hefter var utkommet før “Oldnordisk Ordbog”); “An
Icelandic-English Dictionary”, av Cleasby/Vigfusson, London 1874
(påbegynt i Kbh. før de to andre). Alle tre ordbøker bruker hoved-
sakelig samme materialet, ikke desto mindre spriker de i mange
retninger både i navn på språket og i normaliseringer. Oldskrift-
selskabet tviholder på det oldnordiske (Rodsproget), saklig og i no-
menklaturen. Skulle det tenkes på en annen betegnelse, kunne
- etter de eldste belegg - Dansk (donsk tunga) eller Olddansk komme
på tale, men det “vilde være meget vildledende hos Almenheden”.
Mest korrekt ville “Norræne” eller “Norræna Sproget” ( = Oldnor-
disk) være, men ordet finnes å være “mindre velklingende” (For-
tale s. XXXV). Ellers er et par yngre særislandske trekk nå luket
ut, f.eks. brakes ikke aksent over a, i, u (o) og y foran ng og nk
(langr for långr etc.), og bokstavene i og y har skilt lag; altså en
viss tilnærming til Munch/Ungers system.
Fritzner følger Munch og Unger både i navngiving og normal. I
den store 3-binds annen utgave (Kra. 1886-96) gjøres ingen en-