Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Blaðsíða 71
69
lom gammelnorsk og gammelislandsk ordforråd. Det spørs også om
det lar seg gjennomføre i sin ytterste konsekvens. Selvsagt er det
nyttig å vite at visse ord kan ha forskjellig hjemstavn, det kan
f.eks. være gloser og termini som knytter seg til særegne naturfor-
hold og -fenomen, spesielle redskaps- og boligforhold, til lovverk
og administrasjon, og ikke minst nyskapninger fra oversatte ver-
ker. Men alt i alt vil formodentlig tallet på slike ord som en kunne
mistenke for å tilhøre bare en av folkegruppene være lite. De fleste
gangbare ord ville fort også bli felleseie, når en tenker på de sterke
materielle og kulturelle forbindelser i tida fra landnåmet og ut-
over i høymiddelalderen.
Samme betraktningsmåte kan en visst også gjøre gjeldende for
det semantiske, det er forholdsvis få grunnord i det felles ordfor-
råd som avviker synderlig på innholdsplanet. De forskjeller som
kan registreres skaper ihvertfall ingen redaksjonelle vansker, de er
lette å forklare og gir snarere interessante kulturelle opplysninger
sett i norsk-islandsk sammenheng1. Nå er det bevarte litterære vo-
lum på Island fra middelalderen mange ganger større enn det nor-
ske, dermed er ordforråd og fraser bedre belagt derfra, men mel-
lomnorske kilder, nyere norsk og især dialektmaterialet kan i stor
grad oppveie og garantere for manglende middelalderbelegg fra
norsk side. Det ville være fordelaktig om ordbøkene i helt sikre
tilfelle tok med en notis om proveniens, men det er en side ved den
norrøne leksikografien som må omgås med varsomhet, det er ikke
godt nok å trekke slutninger ut fra det faktum at et ord eller en
betydningsvariant foreligger bare i det ene eller det andre lands
middelalderskrifter2.
Når det gjelder ordforråd og betydningslære (for det enkelte ord)
skulle det altså ikke være særlig påkrevd eller bensiktsmessig å
strebe etter spesielle oppslagsverk for gammelnorsk og gammelis-
1 Jfr. hraun, no. stein(røys), isl. lava(mark); dvergr, som bl.a. kan bety en be-
stemt bygningsdel i takkonstruksjonen i stavbygg på Island, betegnelse og kon-
struksjonsmåte er ikke belagt i Norge (jfr. Homiliubålc, s. 10038, Gammel norsk
Homiliebog (1864), s. 1332*).
2 Den store utvidelse av ordforråd og semantisk “påfylling” som skriver seg
fra oversatt europeisk litteratur, bør kanskje helst betraktes som en felleskulturell
foreteelse. Mange ord fra denne gruppa opptrer forresten bare som engangsfenomen,
jfr. geitalauf (fr. ohévrefeuille, lat. caprifolium), kjarnamjolk (lat. lae amygdalorum).