Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Blaðsíða 91

Thomas saga erkibiskups 1 -
norsk eller islandsk oversettelse ?
Av Alfred Jakobsen
Thomas saga erkibiskups 1 (Ti) (ss. 1-282 i Ungers utgave fra
1869) er som kjent en oversettelse av den såkalte Quadrilogus
prior. O versetteisen stammer sannsynligvis fra slutten av det 13.
århundre. (Jfr. Unger, Thomas Saga, s. III). Den er overlevert i
Sth. 17 qv. fra ca. 1300. Dessuten er det bevart fragmenter av to
membraner som har inneholdt denne vers jonen av sagaen (trykt
ss. 508-519 i Ungers utgave). Den første (av Unger kalt A) hører
rimeligvis til begynnelsen og den andre (B) til midten av det 14.
århundre. Begge disse avskriftene er islandske. De dekker litt av
lakunene i Sth. 17 qv1.
Unger (s. VIII) hevdet at hovedhåndskriftet må være norsk.
Han pekte på at det skj elner meget nøyaktig mellom lydene æ og
æ, og han påviste at det også har andre trekk i rettskrivningen
som er vanligst i norske hss. “f. Ex. den hyppige Brug af æ = e,
paa den anden Side af og til e = æ: ner, nest og lign., den ofte fore-
kommende Tilsidesættelse af Omlyden: abrum, manu, stabil gr, den
stadige Udeladelse af h foran l, n, r, Former som veler = vélar,
vinskaps = vinskapar, bioggi = bio o. desl.”
Listen kan suppleres med mange andre norske drag, f. eks.: pro-
nomenformene mek, pek, sek, pessor(r), subst.formene augun (s.
21®, ub. n. pi.), mærgenenn (s. 633) og fræmmferb (s. 16822), verb-
former som pres. part. pyrfande (ss. 1441, 18814), pres. pi. 2. p.
poler (s. 14713), pret. spyrrbe (s. 4511) og pret. funnu - part. funn-
1 A og B er sannsynligvis avskrifter av et norsk (eller norske) forelegg. Det
viser bl. a. de mange eksemplene i hss. på bortfalt h framfor r og l: A s. 50826 * *: luta,
s. 5099: lutum, s. 5101: lyOni, s. 5 1 033: luti; B s. 5153: lute, s. 51527: lydne, s. 51530:
lydne, s. 5161: lydnir, s. 51626: laupa, s. 5173: lutum, s. 5176: luti, s. 71719: rædzlu-
fullum (men s. 51114: hryggr, s. 51430: hlydne, s. 51624: hlaupa, s. 51731: hrædzlu).
Videre kan nevnes at A bruker formene sæmilegir (s. 50835), pessor (ss. 50822 og
51023), f>iona5um (s. 50938), t>yrfa (s. 5109) og mellim (s. 51021), B pyrfa (s. 51318).