Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Side 74
72
sprog lettere kunde læres. Alle Sagkyndige ere enige om, at hint
Sprog [oldnordisk] ikke var forskjelligt fra det, som Nybyggerne i
det niende Aarhundrede bragte med sig fra Norge til Island, og
som med nogle Forandringer endnu den Dag i Dag tales, især paa
den indre Deel af denne Øe”. Stadig nevnes “det Islandske eller
gamle Nordiske”. Rasmus Rask hadde forøvrig tidligere i “Vejled-
ning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog” (Kbb. 1811),
Fortale s. XVII, erklært for innlysende at Dansken - kan kal-
des Søster til Svensken, og disse tillige med Færøisk og Norsk ned-
stamme fra Modersproget Islandsk -”. Litt lenger ute i fortalen
forteller han at “Sproget [oldnordisk] i Norge var det reneste
men at islendingene etter utvandringen “siden dyrkede og pole-
rede deres Sprog saa omhyggelig, at det blev renere og smukkere
end i Norge selv”. Det var nå slått fast at språket i de gamle is-
landske og norske skrifter var oldnordisk. Men de normer som bruk-
tes var umiskjennelig islandske, mer eller mindre etter gamle møn-
stre, men godt blandet med seinere islandske særtrekk.
Det kgl. nordiske Oldskriftselskab (fra 1825) ble en mektig sti-
mulator for idéen om det oldnordiske ved sin utgivervirksomhet av
håndskrifter og ordbøker, samtidig som en fastere norm ble grunn-
lagt. Nå kom det imidlertid et motstøt fra norsk side. P. A. Munch
og C. R. Unger sendte i 1847 ut “Det oldnorske Sprogs eller Nor-
rønasprogets Grammatikk”, seinere fulgt av en Oldnorsk Læsebog,
og siden da har betegnelsen oldnorsk eller gammelnorsk vært kne-
satt i Norge. I forordet til grammatikken forsøker de to lærde
menn å sette tingene på plass. De skjelner skarpt mellom historie
og litteratur og ser klart at gammelislandsk/norsk ikke er identisk
med “oldnordisk”; hvis den betegnelsen skulle være gyldig, måtte
også oldsvensk og olddansk tilgodeses. Litterært sett overgår Is-
land Norge både i kvantitet og kvalitet, ingen vil berøve islendin-
gene deres enestående nasjonallitteratur. Men historisk utgår språ-
ket fra Norge og bør kalies deretter { — norrøna) for den periode
språket dyrkes i fellesskap. For å si det som det er: “at benævne
Sproget efter en Coloni - er stridende mod al Skik og Brug. Endog
de mægtige Romere fandt sig i at kalde sit Sprog latinsk”.
Det historiske resonnement var saktens i orden, men verken
Munch eller Unger (eller andre i Norge) tok konsekvensen av deres
syn fullt ut. Etter islandsk mønster ble h beholdt foran l, n og r,