Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1977, Page 77

75
av framstående vitenskapsmenn initiativet til en Thesaurus lin-
guae norrcenae og søkte om midler til en fast organisasjon som
kunne arbeide på lang sikt. Planene var formidable: et arkiv som
skulle inneholde alle ord (og i kontekst) fra bele den bevarte is-
landske og norske middelalderlitteratur. Med et slikt materiale
ville en faktisk kunne svare på alle spørsmål for all tid. Det lå en
uttrykt nas jonal tanke bak også (kanskje beregnet på pengemak-
ten): “at Oslo skulle bli det selvsagte sentrum for norrøn leksiko-
grafi”. - Men trass i et meget godt gjennomarbeidd og motivert
program lyktes det ikke å skaffe midlene, ihvertfall ikke i første
omgang, men planene ble ikke begravd. Endelig i 1939 ble det løs-
net litt på pengesekken slik at en kunne komme i gang med forbe-
redelser, men på det tidspunkt var også Den Arnamagnæanske
Kommissions ordbog startet opp for fullt. For å unngå dobbeltar-
beid og heller forene kreftene, kom det i stand forhandlinger i be-
gynnelsen av 1940 (fra Norge professorene D. A. Seip og A. Holts-
mark) i København der det ble avtalt norsk medvirkning i det nye
danske tiltaket. Nordmennene skulle i første rekke sørge for det
gammelnorske stoffet til ordboka og kanskje delta med en redaktør
dersom penger kunne skaffes. Men det kunne de ikke. Den tyske
besettelse våren 1940 satte det endelige punktum for samarbei-
det.
Slik det nå lå an, uten forbindelse til København, måtte planene
endres. Ordbokskomitéen besluttet da at en skulle konsentrere seg
utelukkende om de helt sikre gammel norske tekstene og behandle
dem etter thesaurus-systemet, bygge opp en ordsamling som inne-
holdt hele det gamle norske ordforråd, seinere også det mellom-
norske inntil reformasjonen. Dermed var kongstanken om en nor-
røn thesaurus foreløpig skrinlagt. Arbeidet med den gammelnor-
ske ordsamling reiste igjen spørsmålet om normal. Det var enighet
om å holde seg til former som lå tettest mulig opp til materialet.
Nå forelå det fra før to “thesaurus-arbeider”, L. Larssons “Ord-
forrådet i de ålsta islånska handskrifterna” (Lund 1891), og en
liknende konkordans for eldste norsk i form av utskrevne sedler,
det som i 1955 ble utgitt av A. Holtsmark og kalt “Ordforrådet i
de eldste norske håndskrifter til ca. 1250”. Begge konkordanser
søker å legge normering av oppslagsformer så nær som mulig opp
til de eldste belegg, den norske skjeler også litt til frekvensen.